FLINK PIKE-SYNDROMET

Flink pike-syndromet
Høy pliktoppfyllenhet, høy omgjengelighet, lav autonomi, høy sårbarhet. Det vil si en type som gjør sine oppgaver grundig (positivt), men siden det kan være perfeksjonistiske tendenser og selvusikkerhet i bånn, vil personen fortsette å lete etter bekreftelse og ros for å kunne lande oppgaven. Selvusikkerheten og de høye kravene kan gjøre en flink pike sårbar for stress, og over tid et svært “slitent” nerve- og hormonsystem.

Så lenge jeg kan huske har jeg alltid vært opptatt av å ikke gjøre noen “feil”. Fra jeg var ei lita jente har jeg vært ordentlig, pliktoppfyllende, snill og ærlig. Jeg har også ønsket alt og alle rundt meg godt. Hvis jeg så noen skade seg eller bli behandlet urettferdig, så fikk jeg svært vondt av det. Jeg slet med å sove om kveldene, fordi jeg tenkte så mye over egne og andres handlinger. Mange sier at de savner barndomstiden uten bekymringer, men jeg hadde mange bekrymringer som barn. Jeg var så følsom at jeg kunne gråte når mennesker jeg ikke kjente ble rammet av noe eller hadde det vanskelig på andre måter. Jeg husker også episoder med slakting av dyr, og jeg tok det sånn innover meg. Jeg kunne også gruble opp og ned i mente om noen mislikte meg, fordi jeg kanskje hadde gjort eller sagt noe som kunne tolkes feil.

Jeg er nok i overkant sensitiv. Dette er kvaliteter som jeg i dag setter pris på, men som jeg gjerne vil legge bort til tider. Bare gi litt mer faen, for å si det rett frem. Eller hva med å heve stemmen og sette seg i respekt? Det er først de siste årene jeg har klart å gjøre det, og si “hei, du behandler meg ikke slik”. Jeg er ikke et null og ingen får komme å si at de er bedre enn meg eller noen andre.

Da jeg startet på ungdomsskolen ble det ekstra utfordringer. Jeg følte et enormt press for å fremstå riktig, være et prakteksemplar av en elev, prestere innen konkurranseridning og fotball. Ikke bare det, men det verste som kunne skje meg var å skuffe familie og venner. Jeg ble et stort ja-menneske, med alt for mange baller i luften fra morgen til kveld.

Jeg sa meg aldri fornøyd. Jeg mislikte meg selv sterkt og kunne virkelig ikke se hvor fantastisk jeg egentlig var. Det var også helt utenkelig for meg å bremse ned, si nei og kanskje holde meg til en time lesing etter skoletid, i stede for fire. Selvtilliten var det ingenting igjen av, og sakte men sikkert forsvant livsgleden og motet. Jeg ble deprimert og utviklet spiseforstyrrelser. Jeg holdt alt inne i nesten to år før jeg brøt ut når jeg var på en familieferie. Selv om jeg følte meg svak når alt kom ut, var denne dagen til stor hjelp for meg. Kort tid etter fikk jeg profesjonell hjelp, og jeg innså at jeg måtte jobbe hardt med meg selv for å komme meg ut av den vonde sirkelen jeg var i.

Så kom det et nytt vendepunkt. Kampen for å bli frisk var vanskeligere enn jeg hadde sett for meg. Jeg hadde akkurat fyllt seksten. Vinter begynte å gå mot vår, og en av de kjæreste personene i livet mitt, hadde akkurat sagt farvel til verden. Jeg tok det hele ekstremt tungt, og var kommet til et punkt der jeg følte nok var nok. Jeg klarte ikke mer. Press og forventninger kom fra alt for mange hold, i tillegg til at kravene til meg selv var usedvanlig høye. Ingenting var bra nok. Jeg sa meg aldri fornøyd med noe, for det var alltid ett eller annet som kunne bli bedre. Jeg kjempet for å få toppkarakterer på skolen, og selv om jeg stort sett fikk det beste, kunne jeg ikke glede meg over det. Jeg husker jeg brukte å si til meg selv “jeg har jobbet hardt for det, så det skulle bare mangle at jeg fikk en god karakter”. Fikk jeg en firer eller femmer, fant jeg en måte å straffe meg selv på. Det var hverdagslig å legge seg om kvelden og gråte av fortvilelse. Ikke bare av skolearbeidet, men også av fritidsaktivitetene som ikke ga resultatene jeg ønsket. Eller om jeg skuffet noen jeg var glad i. I tillegg til dette sjekket jeg vekten hver dag, og kunne straffe meg selv med oppkast eller å utelukke måltider om tallene viste mer enn det jeg så for meg var ideelt.

Presset var for stort, kravene var for høye og forventningene kjente jeg også på. Psykologene jeg hadde gått til i en lang periode så ikke hva mer de kunne gjøre. Hjelpen de ga var ikke bra nok og jeg trengte noe mer. Om jeg ikke godtok å bli innlagt på barn- og ungdsomspsykiatrisk, ville de tvangsinnlegge meg. Jeg så selv at jeg måtte ha hjelp, og var innstilt på at noe måtte skje før jeg skadet meg selv enda mer.

Det ble fjorten lange dager med mange undersøkelser, lange samtaler, lite kontakt med venner og familie, oppsyn døgnet rundt, minst mulig skolearbeid og null trening. Husker det var et mareritt med det samme. Dette i tillegg til at jeg bekymret meg alt for mye om hva folk ville tenke om meg hvis dette kom ut. Kom de noen gang til å se på meg på samme måte som de hadde gjort før? Og hva om jeg faktisk la på meg fordi jeg ikke brydde meg noe mer om vekten? Eller om karakterene raste de siste månedene av ungdomsskolen? Dette var tanker som ga meg vonde vrangforestillinger.

Da jeg ble innlagt på BUP var det ikke noen som så for seg at to uker holdt for meg, men for hver dag jeg var “der inne” vokste jeg utrolig mye. Jeg ble sunnere, mer fornuftig i tankegangen og begynte faktisk å like meg selv litt. Jeg følte meg som en vinner når jeg ble utskrevet, og hverdagen som møtte meg var en positiv overraskelse. Personligheten min kom mer og mer frem, og smilet ble sakte, men sikkert mer ekte. Hver eneste dag etter dette hadde litt fremgang i seg. På forhånd var det helt utenkelig for meg at et slik tiltak måtte til for å “redde” meg. Nå lurer jeg på hvor jeg hadde vært om jeg faktisk ikke fikk denne hjelpen. Flink pike-syndromet kan høres harmløst ut, men om man har fått det er det virkelig ikke lett å komme seg ut av det.

Dette er en vond erfaring som har gjort meg sterkere og mer moden. Jeg er faktisk mer selvsikker enn noen gang, jeg er fornøyd med selvbildet mitt og jeg er ikke redd for å sette ned foten om det må til. Jeg ønsker selvsagt at alt skal være perfekt fortsatt, men jeg klarer å sette grenser, tenke fornuftig og ikke minst si nei om det må til. Man skal være like snill mot seg selv, som det man er mot andre. Om noen har vært i samme sitausjon selv og jobber med å komme seg videre, så husk å ros deg selv på veien. Det har jeg gjort, og jeg kan smile, være takknemlig og stolt over dit jeg har kommet i dag. Jeg er ei flott jente, og det skal jeg ikke være redd for å si -heller ikke du.