LOGG PÅ LIVET

Etter at jeg ble singel fikk jeg et ekstra stort behov for å være tilgjengelig til en hver tid. Telefonen ga meg oppmerksomhet, bekreftelser og selskap i de tilfellene jeg ønsket det. Den fylte et lite tomrom hver gang jeg begynte å kjede meg. Sakte, men sikkert har det utviklet seg til en alt for stor avhengighet. Jeg blir faktisk stressa av å ikke være tilgjengelig, stressa av å ikke få sjekke siste nytt og stressa av å ikke vite om noen bryr seg.

Jeg er ikke helt komfortabel med å være så ærlig, for dette er langt fra noe jeg er stolt av. Grunnen til at jeg velger å skrive om det, er fordi jeg vet det er alt for mange i akkurat samme situasjon. Om det er på bussen eller i en kø på butikken er det mer vanlig at folk underholder seg selv med telefonen, enn å faktisk se seg rundt. Av en eller annen grunn kan jeg føle meg dum om jeg ser ut i løse lufta eller møter blikket til noen. Til og med når jeg går til og fra steder, ser jeg ofte ned i telefonen og enser ikke det rundt meg. Det tristeste er at dette skjer når man er samlet med venner også. Det har plutselig blitt vanlig å gi telefonen mer oppmerksomhet enn de man er sammen med. Selv hvor dumt det høres ut, og hvor tåpelig det faktisk er.

Jeg har tenkt utrolig mye på dette i det siste, for nå har jeg kommet til et punkt der nok er nok. Mitt nyttårsforsett er uten tvil å logge mer av. Det er en stund siden jeg begynte å legge igjen telefonen før jeg dro på trening, for det ble et forstyrrelsesmoment som tok fokuset bort fra det jeg faktisk skulle gjøre. På jobb er jeg også utilgjengelig, men det er fortsatt noen timer av døgnet der jeg sitter for mye på telefonen. Og nå som det er juleferie har jeg merket hvor stort behovet mitt for å være tilgjengelig faktisk er.

Da jeg var sammen med en vennegjeng i går, la jeg telefonen min bevisst på andre siden av rommet, for hvis den lå ved siden av meg, hadde jeg garantert gitt den oppmerksomhet hver gang skjermen lyste. Det igjen gjør at man fort blir sittende med telefonen i hånden, og glemmer det som faktisk skjer her og nå. Jeg hadde helt sikkert følt for å sende noen snapper og svare meldinger. I løpet av den tiden man sitter på telefonen faller man gjerne av samtalen rundt bordet, og man har glemt å svare på det personen ved siden av spurte om. Slik skal det ikke være, og spør du meg er det lite som slår de øyeblikkene der telefon, data og den digitale verden er glemt. Øyeblikkene der latteren blir sluppet løs, vi lever i nuet og bare koser oss med akkurat det som er .

I går kveld tok jeg iPhonen på lydløs og sjekket den et par ganger i løpet av kvelden, og på forhånd sa jeg også til vennene mine at de måtte si fra om jeg stod for lenge med telefonen. Det var faktisk godt å si det som det var, for den telefonen tar rett og slett for mye fokus og slik ønsker jeg ikke at det skal være. Nå har jeg bevisst lagt igjen telefonen på soverommet, for jeg vet at hvis den hadde lagt ved siden av meg hadde det tatt enda lengre tid å bli ferdig med dette innlegget. Telefonen kan være en stor tidstyv, og før man vet ordet av det tar det rundt en halvtime å svare på en melding, fordi man fikk et behov for å sjekke Instagram og kanskje lese en artikkel som noen hadde postet på Facebook.

Jeg har sett så mange tilfeller der mobilen har fått for mye fokus, og jeg har ingen problem med å innrømme at jeg også har en del å gå på her. Samme dag som jeg dro på juleferie var det ei jente på trikken som satt sammen med moren sin. Hun var rundt to år, og fikk ingen oppmerksomhet selv om hun snakket og stilte spørsmål. Jenta gikk ned fra setet og stilte seg i midtgangen. Trikken bråbremser og jenta faller så lang hun er. Moren ser ingenting og selv om jenta gråter får hun ikke ett blikk eller en hjelpende hånd. Jeg ble så sint over situasjonen og klarte ikke å holde munn. Jeg skal virkelig aldri komme i en lignende situasjon som det, og ser nå også hvor egoistisk handling det kan være å gi for mye fokus til telefonen.

For de som vet med seg selv at de bruker mobil og data alt for mye, så håper jeg de vil gjøre noen endringer. Man sitter igjen med så mye mer om man logger av i blant, og heller fokuserer på det som skjer rundt. Jeg har satt meg noen grenser som jeg skal forholde meg til nå, og selv om telefonen er tilgjengelig, betyr ikke det at jeg momentant må sende et blikk ned på skjermen om den lyser opp. Det er ingen krise om man ikke svarer med en gang og det er helt greit at man ikke får bladd seg gjennom alle bildene på Instagram siden sist eller nedover Facebook-feeden. Og Snapchat, som er min største avhengighet om dagen, det er virkelig ikke nødvendig å sende alt for mange bilder i løpet av en dag eller legge ut over hundre sekunder med film fra en fest på byen. Skjer det igjen skal hele appen slettes fra telefonen min.

Så til meg selv og dere, logg på livet og logg av den digitale verden. Jeg er ganske sikker på at alt blir mye bedre med det!

VI FORTJENER BEDRE ENN DRITTSEKKER

Jenter! Jeg må bare dele en historie fra kvelden i går, som jeg tror mange har godt av å høre. Det er så lett å la seg lure av gutter, gå på den samme feilen gang på gang og ikke minst se seg blind på hvordan man blir behandlet. I blant vil man ikke innse hvordan situasjonen er, men man har godt av å få høre hvordan det hele oppfattes fra en person som ser den utenfra. Om man vil det eller ei, så varer ærlighet lengst.

Jeg og ei venninne avsluttet kvelden med å spise ute, og på nabobordet sitter det et par som er på date. Som jente var det første jeg tenkte over at mannen så bra ut, men så tok det meg et par sekunder før det ga meg en bismak. Jeg slo fra meg tanken om at han var kjekk, og byttet den mot “æsj, han er alt for høy på seg selv!”. Jeg elsker personer som er selvsikker, men når selvsikkerheten har bikket over til egoisme, lite ydmykhet og en holdning som sier “hei, jeg er bedre enn deg”, blir jeg rett og slett kvalm.

Uten en intensjon om det, blir jeg sittende å høre på samtalen og legge merke til situasjonen. Jenta som sitter en halvmeter fra meg er supersøt og jeg får virkelig ett godt inntrykk av henne. Hun kunne minne meg om både meg selv og venninner. Hun er blid, entusiastisk, positiv, ydmyk og virker så godhjertet. Tilbake får hun noen små hint om at han vil noe med henne, uten å være for tydelig på det. Det jeg oppfatter han som tydelig på, er en takktikk han har kjørt på hundre jenter før henne. Jeg legger også merke til halvtørre svar og hovne blikk.

I det de skal gå, ser jeg at hun har skinner på den ene foten og krykker stående ved siden av. Dette tar han virkelig null hensyn til. Jeg og venninnen min måper mot hverandre. Hva skjer med å være hjelpsom? Trekke ut stolen for henne, holde krykkende og vente? Neida, det er han “for god til”. Eller vent, kanskje det gjorde situasjonen han hadde håpet å komme i litt vanskelig. Han stormer frem som at han er flau over det hele. Han går 15 meter foran, bryr seg mer om telefonen enn om henne og mønstrer henne så vidt det er. De minuttene jeg fikk med meg, var nok til at jeg følte for å ta tak i jenta og fortelle henne at hun ikke bør ha noe som helst med han å gjøre. Jeg sier til venninnen min at jeg vil springe for å si hva jeg mener, men kan jeg gjøre det? Jeg, som egentlig er helt utenforstående? Jeg slår tanken fra meg, før jeg får høre, “Seriøst June, du må gjøre det. Du hadde ønsket å høre det selv om noen så deg i den situasjonen der”. Og ja, det hadde jeg utvilsomt.

Jeg løper fra bordet og ut. Han er noen meter foran, men likevel driter jeg i hva han måtte høre og legger ut om at hun må ikke finne seg i å bli behandlet slik. Gutter det er verdt å ha noe med åpner døra, går sammen med deg ut og bryr seg mer enn som så. Jeg starter forsiktig med å si “Hei, jeg må bare si at jeg synes du er ufattelig søt og jeg håper det går bra med deg, men hvor godt kjenner du han fyren du har vært på date med?”. Hun blir glad og ikke minst takknemlig for at jeg faktisk tok meg til mot å si fra om hvordan jeg oppfattet situasjonen. Hun hadde selvsagt tenkt over at det var litt merkelig, men likevel ønsket hun å gi han en sjanse. Og som alt for mange har tenkt før henne “kanskje er det slik bare i begynnelsen”. Nei, det er som regel ikke slik bare i begynnelsen.

Vi blir stående å snakke et par minutter og han blir passe fornærmet. Plutselig hopper han inn en taxi, uten å i det hele tatt si ha det bra. Hadde han vært noe til kar hadde han i det minste kommet bort, gitt en klem og takket for daten. Grunnen til at han oppfører seg som en idiot har hvert fall ingenting med henne å gjøre. Hun har både personlighet og utseendet med seg. Men for en gutt som er drittsekk, er ikke det nok. Og disse finnes det mange av. Selv om man ikke vil innse det, og håper gjentatte ganger at det skal snu seg. Nei, det snur seg ikke og man kommer antageligvis aldri til å bli den jenta som forandrer en drittsekk. Selv hvor mye man håper og gir det sjanser.

Innerst inne vet man om en gutt bryr seg eller ikke. En gutt har det for eksempel aldri for travelt til å ikke møte deg, sende meldinger eller vise interesse på andre måter. Det skal faktisk ikke så mye til og en unnskyldning er bare noe han kommer med for å slippe å si “jeg er faktisk ikke interessert”. Så har en gutt gitt antydninger som ikke er helt ok, så er det dessverre ikke store sjanser for at det vil snu. Har han i tillegg vært singel i mer enn fem år, vært utro x antall ganger og er kjent for å ligge rundt, så forblir det nok slik. Du håper kanskje du er den jenta som snur det til noe annet, men nei, da blir du mest sannsynlig skuffet. Du fortjener det ikke, men når man er dum nok til å i det hele gi det flere forsøk, så støter man på motgang.

Jeg har blitt advart selv, feilet noen ganger og vært dum. På lik linje som alle andre jenter jeg kjenner, og det har vært både bevisst og ubevisst. Selv om jeg vet at jeg fortjener bedre og har en personlighet som de ikke kan måle seg opp mot, så er det ett eller annet man dessverre kan bli sjarmert av. Med mindre man er klar for å bli såret eller er sterk nok til å ikke legge noe som helst følelser i det, så er det bare å vise en langefinger til disse guttene. Jeg synes uten tvil man skal gjøre sistnevnte, og aldri gi en sjanse nummer to. En sjanse nummer to er som å si “gratulerer, du fikk det som du ville og jeg tapte nok en gang”.

Hun jeg snakket med i går kveld, hadde faktisk sett seg blind på situasjonen og var usikker på om det var greit eller ikke å bli behandlet slik. Det er overhode ikke greit. Man skal ikke finne seg i slik, og hadde jeg vært henne hadde jeg gått fra bordet ganske tidlig i daten og sagt “hyggelig å møte deg, men dessverre er ikke du noe for meg”. Ok, det har skjedd at jeg ikke har gjort dette noen ganger jeg burde selv, men jeg har vært fullt klar over min egen dumskap.

Jeg var på en klein date for halvannen måned siden, der han jeg datet trodde han var verdensmester og var mye bedre enn alle andre. Han hadde nemlig den jobben, den leiligheten og virkelig alt annet med seg. Men hva så? Er man klar over hvor usjarmerende det høres ut? For meg har det ingenting å si at en gutt er en 10’er utseendemessig om han ikke er ydmyk, jordnær og hensynsfull. Det tok meg tyve minutter fra jeg kom inn døra hans, til jeg snudde. Jeg orker ikke kaste bort tiden min på slike mennesker, selv om han prøvde å få oppmerksomheten min gjentatte ganger i ettertid. Det virket ikke som han var vant med at jenter sa fra på den måten jeg gjorde. Han kunne vært en fantastisk fyr med så mange kvaliteter om han faktisk så noe av det som er rundt han. Jeg er nok heller ikke den eneste jenta i tjueårene som har sovet over hos en gutt, og kommet i en situasjon der han har et brennende ønske om én ting. Sta som jeg har vært, har jeg avslått slike ønsker. I tilfellene der et nei ikke har blitt respektert og de ikke klarer å holde fingrene fra fatet, bør man faktisk bare holde seg langt unna. Man burde helst ha kommet seg ut av døren for lengst og aldri ha noe som helst kontakt med de etterpå. Et nei er et nei, og prøver gutten seg fortsatt etter dette, skal jeg love deg at det kun er en ting han er ute etter og at du ikke vil få mye ut av den situasjonen. Bare et lite tips, til andre som vil komme i lignende situasjon og ikke forstår hvordan dette vil ende. Er man ute etter en ting selv, så blir saken annerledes, men lykke til likevel!

Så ja, poenget mitt er vel at vi møter på drittsekker før eller siden, og i de tilfellene er det greit å vite hva som er greit og ikke. Man skal ikke la seg tråkke på og man må sette ned foten noen ganger. Om man er ei god venninne eller tilfeldig person som åpenlyst ser hvordan situasjonen er, så bør man faktisk si fra. Jeg er glad for at jeg tok meg til mot og sprang ut til denne jenta i går, og hun ble enda gladere for det. Jeg håper virkelig at hun ser på kvelden som en liten lærepenge om det skjer igjen, så håper jeg innlegget ga dere en liten heads up. Nå er ikke jeg noen ekspert, men alle jenter burde tenke mer over hvordan de blir behandlet. Gutter er gutter, og man må lete lenge for å finne noen som virkelig er bra. Jeg blir overrasket hver gang jeg får høre om noen som oppfører seg positivt, og jeg blir ikke lengre sjokkert over hva gutter får seg til å gjøre.

Neste gang du ser noen der ute som ikke blir behandlet med respekt, si fra om det! Man har virkelig ingenting å tape, og for min del endte det med at jeg faktisk skal møte igjen jenta jeg huket tak i. Hun ble faktisk rørt og takknemlig, at jeg fikk både navn, mobilnummer og en lang klem etterpå. Jenter bør virkelig bli flinkere til å backe hverandre opp! Vi kommer mye lengre med å gi råd og støtte hverandre, enn å “godte” oss over en dårlig situasjon en jente har blitt utsatt for. Så jenter, kjør på med mer girlpower, fordi vi fortjener noe annet enn drittsekker og er bedre enn som så!