HAVRELAPPER MED FRISK TOPPING

DSC_4375

I dag ble det havrelapper med frisk topping til frokosten, og jeg vil gjerne dele denne oppskriften med dere. Enkelt, sunt og veldig godt!

DSC_4447

Jeg fant en oppskrift som jeg brukte som inspirasjon, men gjorde litt om på den underveis. Dette må du prøve å lage til frokost, lunsj eller kveldsmat selv. Falt i smak for både jeg og Glenn.

Dette trenger du:
3 egg
2 dl havregryn
3 ss rapsolje
1,5 dl mager kesam (tilsvarer en halv boks)
3 dl ekstra lett melk
1 ss sukrin
Litt honning
Margarin til steking

Topping:
Jeg brukte vanilje yoghurt, kanel, epler og banan.
Her kan du også bruke bær, nøtter, honning, kokos og mørk sjokolade.

collage

Dette gjør du:
– Bland alle ingrediensene til havrelappene. Røren skal være jevn og fin, og bør få svelle i 30 minutter før steking.

– Stek lappene i en panne med litt margarin. Anbefaler å lage små lapper (ikke fyll stekepannen som med vanlige pannekaker). Bruk svak varme og en stor stekespade, så lappene ikke deler seg.

– Mens lappene sveller kan du forberede toppingen. Jeg kuttet opp frukt og strødde over kanel. Supergodt!

DSC_4441

DSC_4487
DSC_4461DSC_4500Ha en fin søndag videre og kanskje blir det havrelapper på deg også i løpet av dagen? ♥

FRA BUNNEN OG OPP TIL LAND

Har du noen gang vært helt på dypet? Du mistet nesten pusten på bunn, og det eneste du vet er at det er langt opp til overflaten. Du vet ikke om du orker å skimte opp, og du vet ikke om kreftene du bruker på svømmetakene er verdt det.

Jeg har opplevd dette to ganger i mitt liv. Jeg var helt på bunn. Jeg prøvde å se opp, i håp om at solen glitret over havoverflaten. Kanskje den kunne gi meg et håp, men solen var ikke å se. Jeg ville heller ligge på bunnen enn å kjenne pusten fylle seg dypt inn i lungene mine igjen. Likevel var det noe som sa at jeg ikke kunne gi opp, så jeg ga det en siste sjanse. Svømmetakene gikk i sakte film, de rev i hendene mine og hodet sa flere ganger underveis at jeg måtte stoppe.

Jeg lurer fortsatt på hva som gjorde at svømmetakene holdt seg gående. Kanskje om jeg svømte litt til, så kunne jeg se en liten stråle skimte gjennom det tunge skydekket. Selv om det var langt, langt borte så kanskje var det var verdt det én dag. Og selv om jeg følte i nuet at jeg og verden ville ha det bedre uten hverandre, så fortsette kroppen å kjempe seg gjennom det mørke vannet.

Svømmetakene har vært tunge, men nå står jeg på land. Jeg står oppreist og ser utover det store havet. Jeg tenker på alt jeg har begravd på bunn og alt som har vært med meg når jeg har holdt pusten og kjent at musklene har begynt å gi opp.

Jeg er stolt, takknemlig, glad og litt rørt. Jeg klarte det. Nå vet jeg hva jeg ikke gikk glipp av, hva jeg har beriket livet med de siste årene og jeg vet hvor jeg vil. Jeg vil ikke ned til bunnen igjen. Jeg vil være på land, se tilbake på det gamle når jeg føler det er riktig, men aller mest se fremover. Man kan komme seg akkurat dit man ønsker, selv om man har møtt store bølger som har slått mot ansiktet langt til havs.

Jeg har hørt at de som har hatt de tøffest, er de som smiler mest. Det tror jeg på, for jeg vil ikke stoppe å smile nå. Heller ikke stoppe å kjenne på gleden livet gir meg. Selv om alle har en historie, og kanskje en tung bagasje med seg, så klarer man å leve med det. Man blir sterk av å stå oppreist gjennom vind og blest, for selv den verste stormen stilner til slutt.

Om man blir kastet til havs som et anker, så er det verdt å holde pusten den lange veien opp. Kreftene man bruker på de tunge svømmetakene får man igjen for senere. Følelsen man har når man står på land og ser utover det store havet – ja, den følelsen vinner over alt.

NÅR MAN BARE “KLIKKER”

Hellige søndag ♥ I går kveld fikk jeg besøk av Jeanette. Vi har blitt kjent gjennom United Bloggers og så har vi jo gitt ut neglelakker sammen! I går møttes vi for første gang på tomannshånd, og det var så koselig. Vi klikker så bra sammen og hadde alt for mye å snakke om, så klokken var passert tre før jeg kom hjem. Vi skulle bare ta et glass, men før vi visste ordet av det hadde noen lagt merke til oss, gått i baren og sagt at de skulle sette en champagneflaske på bordet vårt. Man tenker som regel at mannfolk som gjør slik har en baktanke, men det var det ikke denne gangen. Fin overraskelse det!

IMG_0084-2
IMG_0072-2IMG_0068-3Lenge siden jeg har hatt en så rolig helg, men du verden så deilig det har vært. I dag står bloggjobb på planen, og jeg må faktisk gi meg selv en klapp på skulderen – har jeg ikke vært flink å oppdatere dere den siste tiden? Tenker å fortsette slik, for nå er jeg så motivert!

MEET&GREET I SOFAKROKEN

Nå har vi det ganske så koselig her i Toftes gate. Tente lys, roser på bordet og verdens beste Canelo mellom oss! For en liten halvtime siden kom Glenn inn døren, og sørget for å minne meg på at jeg også kanskje skulle lage meg middag. «Si meg, hva lever du på du egentlig?» Så ser jeg på han som et spørsmålstegn før jeg løper til kjøkkenet. Jeg er veldig flink til å gi mat til hunden min og sørge for at andre har det fint, men å lage middag til seg selv… Det blir litt nedprioritert. Skjerpings! I morgen blir det andre saker, for da kommer det venninner på middagsdate!

IMG_0169-2IMG_0342-2
IMG_0394-2
IMG_0344-2
IMG_0236-2

Tv’n vår har så og si stått urørt siden mars, men nå skal vi faktisk se litt her. Bort med macen, fjerne sminke og hoppe i pysjen. Nevnte jeg at vi har det ganske koselig? Jaaada, vi skulle ha åpnet dørene for meet & greet i sofakroken med bloggleserne våre

TID FOR JEANS

Mamma bare «eier du egentlig én bukse du?!». Om sommeren er jeg ei skikkelig skjørt- og kjolejente, så det har kanskje ikke vært et hverdagslig syn den siste tiden, men jeg har faktisk flere bukser i skapet. Jeg lover, haha. Nå som høsten er her får dere utvilsomt se meg mer i jeans, men skal ikke legge helt bort alle sommerplaggene enda. Har nemlig et håp om at solen blir å se litt til. Kryss fingrene for det da!

IMG_8910-2
IMG_9104-2
IMG_9057-2IMG_9058-2

JEG OG UTELIGGEREN

Det har vært en helt uvanlig onsdagskveld for meg. Jeg kom akkurat inn døren etter å ha blitt sittende på gaten sammen med en uteligger. Jeg gikk tilfeldig forbi han da jeg luftet hunden min, og ble forundret over at en uteligger hadde “lagt seg til rette” akkurat der. I det jeg gikk forbi ønsket jeg å spørre om han hadde det fint, men jeg fikk meg liksom ikke til å gjøre det. Resten av lufteturen tenkte jeg mye. Skal, skal ikke? Jeg har aldri snakket med en uteligger før, men det var mange tanker og spørsmål som kvernet rundt i hodet mitt. Mest av alt lurte jeg på hvordan han ville reagere hvis jeg satt meg ned ved siden av han.

Jeg gikk inn igjen med hunden min og bestemte meg for å ta til mot. Jeg går ut, og bort til området han har etablert seg. Han sitter på knærne og bøyer seg fremover. Han har noe i hånden. Først innbiller jeg meg at det er en sprøyte, men etter litt ser jeg at det er en penn. Han sitter foroverlent og skriver. En spritflaske. En vinflaske. En deodorant. En Rimipose. En ryggsekk. En rull med ståltråd. En skrivebok. Tre penner. Boken “Elementær psykologi”. Og en fantaflaske med annet innhold enn fanta. Dette ligger spredt rundt ham.

“Har du det bra?” Spør jeg. Han snur seg rundt og sier “Hvorfor spør du om det?”. Etter en enkel forklaring fra meg, kommer han gående bort til meg med boken sin. Forteller at han synes det er så spennende med psykologi, og denne boken gjør at han kjenner seg selv bedre, samt han møter på trikken og bussen. Han leser utdrag fra boken og forteller litt om hva den handler om. Det tar meg ikke mange minuttene før jeg tenker at denne mannen er oppegående. Skal jeg være helt ærlig, så hadde jeg ikke sett den tanken komme for en liten halvtime siden.

Så vil han fortelle meg hvorfor han akkurat er der han er. Like utenfor NAV Sagene. Under taket, i en krok. Han forteller at han ble utskrevet av Ullevål sykehus i går, på grunn av en infeksjon i beinet. Der hadde sykepleieren spurt om han ville vaske klærne sine, og det hadde han takket ja til. Men han ønsket ikke å vaske sokkene, for der hadde han alle pengene sine. Når han fikk tilbake klærne var ti femhundrelapper borte fra sokkene, og han hadde med andre ord ikke noe å leve på. Nå skrev han brev til saksbehandleren sin på NAV om nettopp dette, selv om han hadde lite håp. Hvilken troverdighet har jeg? Spør han. Hva skal man svare på et spørsmål som det? Jeg tenkte jo mitt om hvor vidt det var sant eller ikke. Pengene kan ha forsvunnet på mange måter, men det er utrolig leit om det han sier faktisk stemmer. En eller gang i denne samtalen tok vi hverandre i hånden og presenterte oss med navn. Jeg følte på ingen måte at han ba om hjelp eller tigget etter penger da han fortalte meg alt, men jeg ønsket likevel å tilby han noe. Han sa jeg måtte bruke pengene mine på meg selv, og at han klarte seg med det han hadde. Det virket som han ville snakke bort matpraten, så han begynte å fortelle om søsteren sin som har det så fint i California. I rundt tretti minutter forteller han ivrig om søsteren sin, før jeg sier at jeg har brød, pålegg, melk, juice og en stor sjokoladeplate. Og jeg vil gjerne dele det med han. Han går til slutt med på å få mat, men han påpeker flere ganger at han må få lov å spandere lunsj eller kinobilletter på meg senere. Han ønsket seg brød med smør, ost og kanskje en salamiskive mellom lagene. Jeg har ikke ord som beskriver ansiktsuttrykket hans da han får fortalt at jeg vil ordne det for han.

Jeg går inn. Skjærer opp seks skiver og lager det som at det er jeg som skal nyte en god kveldsmat. Legger alt på et stort serveringsfat med en liter melk og en plate med sjokolade. Når jeg kommer tilbake er han nesten ferdig å pakke sammen sakene sine. Han trodde ikke at jeg ville komme tilbake. “Hvorfor skal du bry deg om meg, June? Jeg er en helt fremmed mann”. Jeg blir overrasket over at han husker navnet mitt. Blir litt satt ut, og stopper opp for å tenke over hvorfor jeg egentlig bryr meg. Jeg har i flere år tenkt at jeg en gang skal snakke med en på gata, spandere lunsj eller gjøre noe annet som kan bli satt pris på. Men det har aldri blitt noe av, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke trodde helt på at jeg noen gang kom til å gjøre det. Men jeg ønsket, og var stolt over at jeg gjorde det nå.

Skal jeg få alt dette? Kan jeg spise den brødskiva her? Spør han. Virker ikke helt som han forstår det som har skjedd, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger han takker meg og sier hvor snill jeg er.

Jeg sitter sammen med han på betongmuren til alle seks skivene er spist opp. Han nyter hver eneste brødbit. Jeg har tilbrakt onsdagskvelden min sammen med en uteligger. I over tre timer har jeg hatt det hyggelig i selskapet hans. Jeg er klin edru og han er ruset på “det ene og det andre”. Han innrømmet det selv også, og den ene vinflasken ble tom i løpet av tiden jeg var inne å laget mat til ham. Men jeg kunne ikke brydd meg mindre om akkurat det. Han er en hyggelig mann, jeg har fått en annereledes kveld og jeg har det fint i selskapet hans. Som jeg sa til han “Ikke vær flau over det, jeg har kost meg en sommerkveld jeg også”. For å rette opp i eventuelle misforståelser: Ikke med noe annet enn alkohol jeg har kjøpt lovlig.

Nå er jeg stolt over å ha beveget meg ut av komfortsonen min. Jeg har også en viss forståelse av hvordan og hvorfor han har kommet i den situasjonen han er i nå. Han fortalte mye om bakgrunnen sin, familien og livet generelt. Selv om jeg ikke vet om alt stemmer 100 % følte jeg at Marius var en troverdig mann. Han var også veldig opptatt av hvordan jeg hadde det. Han spurte meg blant annet om hvorfor jeg ønsket å leve det livet jeg har nå og hva jeg drømmer om i fremtiden.

Like før vi skilte lag, spurte han om vi kunne ta noen bilder sammen. Han hadde et stort ønske om at jeg skulle legge han til som venn på Facebook og sende han bildene der. Hvis noen lurer på om det er greit for han at jeg deler historie og bilde her, så er det altså det. “Jeg er stolt over å ha fått meg en så god venninne, så hadde vært hyggelig om andre kunne få høre om det”, sa han, og bare det gjør meg rørt og takknemlig for kvelden. I det vi gikk hver vår vei tok han meg i hånden, ga meg en klem og minnet meg på at han skyldte meg en tjeneste.