FRA GRAND HOTEL TIL THAILAND

Nå har reisen startet. Jeg skal backpacke de neste tre månedene, og lo litt da jeg sjekket ut av Grand Hotel for nøyaktig to døgn siden med en ryggsekk på ryggen og en på magen. Kontrasten fra et av Oslos fineste hoteller til både hostel og soving under åpen himmel er ganske stor. Likevel glad jeg fikk to dager her, bare til å nyte Oslo og ha alt på stell. Stort hotellrom, fantastisk frokost og ikke minst service.

Første stopp var og er Thailand. Akkurat nå er vi i Bangkok. Har vært i denne byen i et døgn, og mer om det kommer senere. Nå venter en fire timers kjøretur, før vi skal jobbe frivillig med elefanter i en uke. Som jeg gleder meg! Vet vi har dårlig med internett der, men vi prøver å gjøre det beste ut av det, og når vi først får tilgang til nett skal vi forhåndsskrive mye. Noen uforglemmelige måneder er i vente!

DSC_0049
DSC_0052
DSC_0056
DSC_0058
DSC_0017
DSC_0021
DSC_0027
DSC_0030
DSC_0040
DSC_0042

Som dere kanskje skjønner, så kan det bli en stund til jeg opplever denne tilværelsen igjen! Så følte for å knipse bilder og dele det med dere. Fremover blir det bare reisebilder dere får se. Gleder meg til å ta dere med på denne reisen!

NÅ ER ALT SPENNENDE

Det har aldri skjedd så mye spennende i livet mitt som nå. Det hadde jeg aldri trodd for et par måneder siden. Jeg var så langt nede at jeg spurte meg som om jeg orket å fortsette. Takk og lov for at jeg kjempet meg videre! Jeg klarte å snu alt til å bli positivt. I morgen holder jeg mitt første foredrag. Inspirasjonskvelden skal holdes klokken 18:00 på Kulturhuset Idahall i Tomrefjord. Føles både trygt, godt og riktig å starte dette på hjemmebane.

I dag våknet jeg av meg selv klokken fem om morgenen, og er lys våken. Så mye jeg vil ta tak i og gjøre. For noen måneder siden ville jeg ikke en gang stå opp av senga. Det var det ingenting jeg klarte å glede meg over, se frem til eller være som en «motor» i livet mitt. Nå har jeg mer enn en ting, og alt dette gir meg positiv energi! Mye av grunnen er støttende og gode mennesker i livet mitt, og selvsagt mitt eget pågangsmot. Hvis man ikke er innstilt på å få det bedre i livet, så hjelper det ikke hva andre sier eller vil hjelpe deg med. Man må jobbe med seg selv og ta initiativ til endringer ♥

IMG_92227

IMG_92228
IMG_92222
IMG_92234

Se disse bildene fra markeringen foran Stortinget. Bilde nummer to er det sterkeste bildet jeg noen gang har sett av meg selv. Jeg har en tåre på kinnet, og en som har rent ned på jakken min. Det viser hvor tøft det var for meg å stå der. Selv om tårene rant var stemmen min tydelig og talen ble enda sterkere på grunn av at jeg var preget av denne situasjonen. Ikke rart man blir rørt når man ser så mange engasjere seg om en så viktig sak for meg og mange andre!

Hadde det ikke vært for Andrea, hennes sak og motet hennes til å tørre å stå frem, så hadde ikke demonstrasjon «Rettsikkerhet for kvinner» funnet sted i august. Vi har fått utrolig god kontakt den siste tiden, og sammen skal vi jobbe for at dette engasjementet ikke blir glemt.

Ønsker alle velkommen til Inspirasjonskveld i morgen! Håper vi sees ♥

BROKKOLISALAT

På tide å dele en ny oppskrift med dere, og nå har jeg prøvd meg på brokkolisalat. Dette er den samme som de har i ferskdisken til Meny, bare at jeg har byttet vanlig sukker til sukrin og eplecidereddik til bringebæreddik –da blir den nemlig enda litt bedre! Har kjøpt med meg denne i ferskdisken flere ganger, for den er god å ha som tilbehør til middagen.

I dag skal vi ha familieselskap hjemme. Pappa har fylt 50 år, og lillesøsteren min blir 19 år. Det skal feires med grilling og kaker på terrassen, og min oppgave i forkant av dette, var å lage brokkolisalat, som vi skal ha til grillmaten. Siden denne er så god, så vil jeg gjerne dele den med dere også! Det blir en del gjester i dag, så jeg doblet oppskriften. Bildene viser med andre ord dobbelt som mye som oppskriften nedenfor 🙂

DSC_0069

Dette trenger du:
1 brokkoli
2 dl majones
1 ss sukrin (eventuelt sukker)
2 ss bringebæreddik (eventuelt eplecidereddik)
100 gram bacon
1 stk rødløk
50 gram rosiner
30 gram ristede pinjekjerner
4 ss persille

Tidsforbruk: 20 – 40 minutter

Vanskelighetsgrad: Lett

brokkolisalat

Dette gjør du:
Det er ingen hokus pokus å lage denne! Skjær små brokkolibuketter og ha i en stor skål. Tilsett 2 dl majones, 1 ss sukrin og 2 ss bringebæreddik. Stek 100 gram bacon og ha i skålen med de andre ingrediensene. Skjær opp 1 rødløk i fine biter og ha i, samt 50 gram rosiner, 30 gram ristede pinjekjærner og 4 ss hakket persille. Sistnevne har vi i hagen, så det var bare å plukke derfra og kutte de litt mindre. Til slutt rører du alt godt sammen, og det er klart for servering. Nyt!

DSC_0117DSC_0106

Nå skal jeg fortsette på kjøkkenet med en grønn salat, som også skal være tilbehør til grillmaten. Som jeg gleder meg til klokken slår fem. Da kommer gjestene inn døren, og det blir hyggelig selskap, deilig mat og kaker. Ha en fin dag videre!

JORDEN RUNDT: FØRSTE DESTINASJON

Nå skal jeg endelig dele første destinasjon på jorden rundt-reisen med dere. Dette ferieparadiset har stått øverst på ønskelisten min lenge, og nå skal det oppleves. Reisen starter med å ta fly til THAILAND! Jeg skal blant annet jobbe frivillig med elefanter der. Jeg har alltid synes disse dyrene er helt nydelig, og gleder meg til å bli bedre kjent med de, samt gjøre alt jeg kan for at de skal få en enda finere hverdag ♥ Dette vil utvilsomt berike livet med noe helt spesielt! Skal også oppleve Bangkok, og nyte andre idylliske ferieparadis i dette tropiske landet. Hopper nesten i taket med å tenken!

thailandelephantOm under to uker er bloggen min full av bilder fra Thailand. Det er bare helt sykt å tenke på! Med å se på bildene over smelter jeg helt. Har alltid fått vondt av at elefanter blir misbrukt på sirkus… Der vi skal jobbe, får de den beste behandlingen. Vi skal blant annet gi de mat, vaske de og gjøre det fint for de til enhver tid. Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg! Kommer til å ha forelsket meg i mange elefanter i løpet av de neste ukene, haha ♥

Noen som har vært i Thailand før? Kanskje til og med jobbet frivillig med elefanter? I tilfellet, legg igjen en kommentar, så blir jeg superglad!

MIN APPELL

vg

Foto: VG

Ord blir små. Jeg vet ikke hvordan jeg skal formidle hvor mye dette betyr for meg. Vi er mange som har vært gjennom dette, og i går ble vi alle vitne til et unikt samhold. Teller vi til ti sammen, så har én av de ti, blitt utsatt for det samme som meg. Voldtekt. Teller vi til hundre, så har en av de blitt dømt for voldtekt. Det er ikke rettferdig.

Jeg holdt appell på «Demonstrasjon: Rettsikkerhet for kvinner», foran Stortinget. Engasjementet er det mest rørende jeg har opplevd! Så mye kjærlighet og støtte. Jeg håper og tror at gårsdagens demoer utgjør en forskjell! Dette skal aldri glemmes, men fortsette å kjempes for. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk muligheten til å formidle. Jeg delte min historie, for kanskje kunne jeg hjelpe noen som var til stede. Kanskje kunne noen få trøst og håp. At de aller fleste til stede tørket tårene, ble rørt og takknemlig over min tale, var ikke i min villeste fantasi. Jeg hadde ikke ventet at titalls kvinner skulle komme bort til meg for å gi meg klem og si tusen takk. Jeg hadde heller ikke ventet at journalister og fotografer skulle stå i kø for å få noen ord med meg.

Det var rørende og betydningsfullt at Andrea også kom bort til meg etter appellen. Dette er en modig jente, og hun satt sånn pris på det jeg gjorde. Hun sa tusen takk, fortalte at jeg var et forbilde for henne og at hun var glad i meg for det jeg hadde gjort. Hadde det ikke vært for Andrea, så hadde ikke jeg og tusenvis av andre stilt opp på demoen i går, så jeg vil avslutte med å gi en stor takk til henne og alle andre som har vist engasjement for dette! Sammen er vi sterke

JEG SKAL STÅ PÅ EGNE BEN

Da jeg «møtte veggen» kraftig tidligere i vår, måtte jeg gå inn i meg selv. Jeg er 25 år. Det er ikke normalt at man skal stille spørsmålstegn ved det å leve. Det gjorde jeg. Jeg var ikke lenger sulten på livet. Faktisk var jeg mett, og hadde fått alt langt opp i halsen. Jeg så ikke lyspunkt. Det var bare mørkt, og ingen utvei var å se. I stedet for å føle at livet skulle starte nå, følte jeg at det hadde kjørt seg kraftig inn i en tunnelvegg, og stoppet helt opp. Dette skjedde for å gi meg en stor, stor lærepenge. Kanskje den viktigste lærepengen jeg har fått erfare.

Jeg følte på et tidspunkt en «åpenbaring». Alt er jo opp til meg, jeg må bare følge magefølelsen og gjøre det som er riktig. Man blir ikke lykkelig om man ikke lytter til seg selv og varetar den personen man er.  Jeg hadde glemt meg selv i mange år, og overkjørt mine egne behov og ønsker. Nå kom jeg i en situasjon der jeg ble jeg tvunget til å lytte til meg selv og faktisk ta vare på den jeg er. Jeg husker ikke sist gang jeg gjorde det. Jeg måtte fortelle meg selv at «June, du har dette livet –du kan gjøre akkurat det du ønsker med det.» Følg magefølelsen din og gjør det du blir lykkelig av. Innerst inne vet man hva man brenner for, hva man vil utrette og hva som er riktig. Dette er det utrolig viktig å følge. Gjør man ikke det blir man ulykkelig. Jeg hadde glemt hvem June var. Jeg visste ikke lenger hvilke verdier jeg hadde, hva jeg var flink til og hva jeg ville utrette i denne verden. Hodet mitt føltes som et komplett kaos. Sakte men sikkert begynte brikkene å falle på plass. Det begynte å gå opp for meg hvem jeg er. En gang elsket jeg å lese, skrive og formidle. En gang hadde jeg satt pris på reiser og opplevelser, men også de små tingene som å være med mennesker, ha en samtale og bruke naturen.

Det positive med livet begynner å komme tilbake til meg. Jeg ser gleder, og oppsøker det som kan glede meg. Veien var litt kronglete i begynnelsen, med noen oppoverbakker underveis. Det har gitt meg massevis av lærdom.

Jeg var sengeliggende i over en måned. Jeg var helt tom. Kroppen hadde brukt opp reservetanken med energilager eksisterte ikke lengre, så jeg måtte ta tiden til hjelp for å hente meg inn igjen. Bare samle energi, og ikke bruke noe. Hodet var det første som begynte å fungere da jeg innså dette. Jeg begynte å få noen tanker om hva jeg kunne gjøre for å bli lykkelig.

En gang var min største drøm å gi ut bøker. Det har blitt min største drøm igjen. Jeg har en historie som jeg ikke kan finne i noen andre bøker, jeg har noe jeg vil formidle og dele med andre. Dette for å gi håp, hjelp, trøst og motivasjon – samtidig som det er terapi for meg. Boken jeg startet på for syv år siden ble tatt frem igjen, da jeg følte jeg ville få tankene ned på papiret. Dette gledet meg, og ble et lyspunkt i tiden fremover. Jeg begynte å si til meg selv at jeg skal utgi bok. Jeg vil ikke forlate denne verden før jeg har satt noen spor. Forhåpentligvis kan det inspirere andre også.

Men en bok gir ikke inntekter før man har signert med et forlag, og den er publisert. Hva annet ville jeg leve av? Spørsmålene har begynt å komme. Hva gjør jeg nå? Hva skal jeg gjøre fremover? Jeg ble kjent med fantastiske foredragsholdere, med en historie som viser fremgang. Vi hadde mye til felles, men også hver vår historie. Jeg skulle bli en av disse. Jeg vil være foredragsholder. Jeg har aldri vært redd for å åpne meg, dele min historie og formidle. Så slo tanken meg at jeg skal leve fullt og helt av formidling. Blogg, bok og foredrag er mer enn nok. Jeg hadde ikke klart å kombinere det med en annen fulltidsjobb. Det er mer enn nok å gjøre i seg selv. Så jeg skal stå på egne bein. Jeg har troen på at det går bra. Som med alt annet kommer man nok til å møte utfordringer på denne veien også, men jeg har forstått at det skal man lære av og bli sterkere av.

Før jeg starter for fullt med formidling, skal jeg reise jorden rundt. Jeg skal få tre måneder som jeg aldri vil glemme. Nye opplevelser, erfaringer og minner står for tur. Kapittel etter kapittel venter på meg rundt om i verden. Jeg har selvsagt vært litt redd for dette, for tenk om jeg treffer tunnelveggen igjen. Men hvis man skal være redd hele tiden, så stopper livet opp. Jeg vil ikke sette alt på vent igjen. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på reisen. Det skal bli en ny fase i livet, og da jeg er tilbake igjen er jeg klar for å leve av formidling. Håper dere fikk svar på noen spørsmål i dette innlegget, og ikke minst at dere vil følge meg på veien videre!

EN SEIER

Det jeg setter mest pris på ved å ha vokst opp på Vestlandet, er utvilsomt fjord og fjell. Jeg har gledet meg i flere måneder nå til å få meg en fjelltur, og da jeg besteg Blåskjerdingen tidligere i uken var det som at jeg hadde seiret over sykdommen tidligere i vår. Å bli utbrent er ikke noe man skal spøke med, og man forstår ikke alvoret i det før man faktisk opplever det selv. Jeg vet at jeg ikke er helt frisk enda. Det skal ikke mye til før kroppen sier «stopp, nå har du ikke mer å gi». Dette opplevde jeg også etter fjellturen. Mye søvn og hvile måtte til for å kompansere for det. Heldigvis går det bare fremover, og det er jeg takknemlig og glad for.

For meg var det nødvendig å komme meg til topps igjen. Bare kjenne at kroppen er i stand til det, og er på vei til å bygge seg opp igjen. 1069 m.o.h, så jeg startet kanskje litt brått på, og jeg vet med meg selv at jeg må vente en stund til neste gang, så jeg ikke bryter meg selv helt ned igjen. Men denne følelsen, den skal jeg leve lenge på! Blåskjerdingen, som ligger på Sunnmøre er den høyeste fjelltoppen i Haram Kommune. En utrolig fin tur, med en utsikt som har festet seg til minnet. Jeg dro sammen med min søster og min gode venninne, Inga-Sofie. Takk for en herlig tur!

IMG_4149
IMG_4146
IMG_4150
IMG_4143
IMG_4152

Nå har jeg tatt turen fra Vestlandet til Østlandet igjen. Her blir jeg en ukes tid for møter og diverse ærender. Sjekket inn hos Erika og Thomas i går, så jeg er i godt selskap. Erika er høygravid nå, og venter en liten gutt når som helst. Vi slapper av, hører på rolig musikk, leser og har det godt i dette inneværet. Regnet høljer ned, så føles godt å bare ta det helt rolig innendørs. Ha en riktig god helg