ET ÆRLIG TILBAKEBLIKK PÅ 2016

Et år starter. Du tenker at blanke ark ligger foran deg, og nå skal du gjøre dette til det beste året du noen gang har opplevd. Alt kan man likevel ikke kontrollere. Det har jeg fått erfare i 2016.

Sjokkbeskjeden kom allerede første nyttårsdag. En av mine nærmeste personer fikk livet snudd på hodet. En overdose endte med at livet nesten gikk tapt. Eneste jeg ville, var å være sammen med vedkommende. Det gikk opp for meg hvor skjørt livet er. Alt kan gå fra hundre til null, så alt for raskt. Det var ikke lenge siden vi lo og overrakte julegaver til hverandre. Nå møttes vi igjen med alvorlige ansikt og tårer som rant kontinuerlig. Selv om jeg var preget, kom hverdagen tilbake. Jeg gjorde det beste ut av det.

Utad smilte jeg og var positiv til enhver tid, men innerst inne begynte det å bli mørkt. Jeg satt inne med noe jeg ikke hadde fått bearbeidet helt. Så opplever jeg en ny traume. Jeg ble ikke utsatt for noe, men for meg rippet dette opp i så mye at jeg fikk et tilbakefall av PTSD. Det var seks år siden jeg hadde fått behandling og hjelp, og alle de vonde tankene overkjørte jeg med å være mye på jobb, sosialisere meg og jobbe enda mer. Det siste jeg brydde meg om, var meg selv. Jeg drev en slags rovdrift av meg selv. Lite søvn, lite mat, lite egenpleie og alt for mye stress. Konsekvensene av dette, skulle jeg oppleve som brutale.

Det var måneder med angst og depresjon. Jeg hadde opplevd dette tidligere også, men kanskje aldri så intenst. For å sette ord på hvor alvorlig det opplevdes, så gikk jeg til enhver tid å vurderte å avslutte livet mitt. Var det egentlig noen vits? Det jeg ikke visste da, var at kroppen min hadde fått nok etter to år med alt for mye stress og et kontinuerlig jag. Når slappet jeg egentlig av sist? Jeg husket ikke. Jeg er kommet til en helg i april. Kroppen min klarer ikke å komme seg opp av senga. Den er helt ferdig. De vanlige tingene som å stå opp, lage mat og gå på badet ble en utfordring. Jeg hadde ingenting å gi. I sengen ble jeg liggende. Ikke bare noen dager, men måneder. Det eneste som hjalp var å slappe av. Jeg klarte ikke å gjøre noe. Det føltes som jeg var lenket til sofaen. Jeg ville bare utenfor husets vegger, møte folk, trene, jobbe og ha det gøy. Nå klarte jeg ikke å gjøre noe annet enn å holde meg helt rolig.

IMG_6631

Hvile var det eneste som hjalp. Små skritt fremover, så noen tilbake. Slik var det i lang tid. Jeg lærte meg å sette ekstra pris på oppturene. Ikke minst reflektere over hva som er viktig og mindre viktig for meg. Jeg ble ufrivillig satt i en situasjon, som jeg innså var viktig for meg. Depresjonen og angsten vedvarte. Det var ikke bare å knipse i fingrene for å få det bort. En kveld mistet jeg meg selv helt. Panikkangst, så intens at jeg var sikker på at jeg ville dø. Jeg lå så lang jeg var i parken. Hyperventilerte, gråt og ristet. Det var dette som måtte til for at jeg skulle få hjelp.

Jeg hadde prøvd å få hjelp tidligere det året, men psykologen sa «Jeg har aldri opplevd ei jente som har kommet så langt, til tross for hva hun har opplevd. Du er alt for sterk, ressurssterk og flink å snakke for deg, til å havne i psykiatrien». Det var sårende å høre, når jeg visste at jeg hadde hatt det vondt så lenge. Dagen etter panikkangsten møter jeg den beste personen jeg kunne ha møtt, med tanke på situasjonen jeg var i. Jeg kommer aldri til å glemme denne mannen. Han var spesialisert på traumer, og leste meg som en åpen bok. Han tok meg på alvor og skjønte hvordan jeg hadde det. Det var en slik person jeg hadde drømt om å møte i lang tid, og takket være ham fikk jeg oppfølging i tiden fremover. Jeg møtte han igjen, da var smilet mitt kommet tilbake. Han var rørt, og sa «det er godt å se at systemet kan fungere».

Jeg var innlagt i fire dager. Det ble en viktig avkobling. På denne tiden bestemte jeg meg for å se fremover, og ta tak i mine største drømmer. Jeg ville fullføre drømmen om å holde foredrag og gi ut bok. Dette ble en viktig avgjørelse. I august holdt jeg de tre første foredragene mine og nå har jeg også dialog med forlag. Det føles stort!

I august skulle jeg også møte den personen, som har vært den viktigste for meg i året som har gått. Det var demonstrasjon foran Stortinget. Vi stod sammen, for å kjempe for kvinners rettssikkerhet. Det var blitt kjent at tre menn ble frikjent for å ha gjengvoldtatt Andrea. Jeg kjente på urettferdighet og maktesløshet. Jeg ville bruke stemmen min, og bidra. Jeg holdt appell på demonstrasjonen, noen jeg aldri har angret på. På vei for å møte en journalist, går den modige og sterke jenta mot meg. Hun gir meg en klem, og sier tusen takk for talen jeg holdt. Vi blir stående å snakke, og gjorde flere intervjuer sammen. Senere samme kveld, drar vi på middag sammen. Ikke lenge etter kommer Andrea på besøk til Tomrefjorden. Vi holder kontakten daglig og får en enorm trøst og støtte i hverandre. Endelig fikk jeg den venninna, som kunne forstå meg fullt og helt, og jeg kunne være der på samme måte for henne. I en tung tid, er dette en stor lettelse.

IMG_6651

Da september starter, har jeg tatt fatt på en reise rundt jorden. De neste månedene får jeg oppleve Thailand, Indonesia, Australia, Fiji, Hawaii og Los Angeles. Endelig skulle jeg føle meg livsglad, positiv og fylt med energi igjen. Opplevelsene stod på rad og rekke, og jeg tenkte tilbake på året og var utrolig nok takknemlig for alt det tøffe jeg hadde gjennomgått. Jeg så tilbake og tenkte at jeg aldri har lært så mye i løpet av et år før.

I november kommer jeg hjem igjen, og mesteparten av tiden frem mot jul, bruker jeg i Oslo. Jeg og Andrea har bodd under samme tak og samarbeidet. Visjonene, drømmene og målene våre er så like, og det ønsker vi å gjøre noe med det neste året, og forhåpentligvis fremtidige år. Jeg har også et stort håp om at alt går som det skal med boken min. Foredrag blir det også det kommende året. Selv om jeg er forberedt på overraskelser, opp- og nedtur, så er jeg ufattelig klar.

Jeg legger nå 2016 bak meg, og er takknemlig for alt jeg har fått lære og erfare. Nå starter noe nytt, og jeg sier velkommen til 2017. Jeg er klar for alt du medbringer!

SEMIFINALIST I VIXEN BLOG AWARDS

Jeg sitter på en folksom kafé i hovedstaden. Mens jeg venter på å bestille mat, småprater jeg med selskapet mitt. Telefonen ligger foran meg. Den lyser opp, og et varsel har kommet inn. Jeg låser opp skjermen og klikker meg inn for å se mer. Jeg blunker raskt med øynene, før jeg sperrer de opp. Leser flere ganger. Og skriker til. Et ordentlig gledeshyl! Folk snur seg. Jeg klarer ikke å skjule gleden min.

Hvorfor? Jeg er nominert til Vixen Blog Awards, og er semifinalist! For meg er dette den gjeveste prisen å bli nominert i. Dette kom som en stor overraskelse, siden blogg har blitt byttet med en del bokskriving den siste tiden. Men jeg har heldigvis utmerket meg fordi. Jeg vet jo at jeg har skrevet mange åpne og viktige innlegg om psykisk helse og tabubelagte temaer. Jeg har i løpet av året holdt 17. mai-tale for kommunen min, holdt appell foran Stortinget på demonstrasjon «Rettsikkerhet for kvinner» og jeg har holdt flere foredrag. Jeg er stolt av å kalle meg både forfatter og foredragsholder. Bloggen har vært med meg i 10 år, og nå som boken min skal bli utgitt i 2017, føles det veldig stort å utmerke meg i nettopp denne kategorien.

Om du synes jeg fortjener det, så håper jeg du vil stemme på meg. Du kan stemme hver tolvte time, og jeg blir så ufattelig glad om du vil gjøre dette for meg. Det er mange flinke kandidater i kategorien, men jeg håper forskjellen jeg har gjort i løpet av året kan strekke seg helt til finalen.

collage

Her fra fjorårets Vixen.