DU LEVER I DRØMMENE MINE

Jeg kysser deg på pannen. Så våkner jeg. Dessverre. 

Jeg ville bare være der i drømmen med deg. Sitte ved siden av deg. Snakke. Holde deg i hånden. Kysse pannen din, for å kjenne om den var varm. Være der for deg. Hjelpe deg.

Vi satt nede ved fjøresteinene. Snakket, som vi pleide å gjøre. Du viste aldri om du hadde det vondt. Du var den sterke, du. Ikke minst en klippe for alle rundt deg. Men i drømmen min ga du for første gang uttrykk for at du ikke hadde det så bra. Jeg fikk for første gang mulighet til å hjelpe deg.

«Jeg ringer. Kommer sykebilen, så er jeg med deg, mormor. Jeg skal sitte ved sykesengen din hver dag, og når du er hjemme igjen skal jeg sitte med deg hver dag da også.»

Slik ble det ikke. Du fortalte ikke at du hadde det vondt. Alt var bare bra, men innerst inne tror jeg du kjente på noe. Noe du ikke ville snakke om.

Hver dag stod du likevel i vinduet og vinket ned til meg på veien. Jeg skulle på skolen. Du skulle sitte i vinduet ditt. Se på fuglene som nappet fra meisebollene utenfor. Trekke drag fra din venn, Petterøe’s 3. Du skulle kose deg med en rykende kopp med pulverkaffe. Så var du klar for alt. Om noe skulle gjøres innenfor eller utenfor husets vegger, så tok du deg av det. Da vi kom hjem fra skolen var maten klar. Den beste husmorskost (eventuelt husmannskost) vi kunne tenke oss. Alltid noe å glede seg til. Hjemmelaget, med mye kjærlighet.

DSC_1173

Sett bort fra at du ikke fortalte oss barnebarna når noe var vondt eller vanskelig, så snakket vi om alt. Du snudde alt til noe positivt, uansett hva det var. Du så ikke mørkt på døden, nei. Da skulle du få møte igjen morfar. Han du hadde savnet siden før jeg ble født. Du klaget aldri over noe, du. Skulle arbeid gjøres, var det en selvfølge at du tok tak. Hadde jeg utfordringer, dømte du meg ikke eller så ned på meg. Du var så forståelsesfull, du. Åpen og kom med gode råd.

Egentlig var vi ganske like der. Jeg tror mye av grunnen til at jeg er så åpen, er takket være deg. Du var ikke fordomsfull, du. Du ville bare godt. Tenkte bare godt.

Så kom dagen. Nå nærmer det seg ti år siden. Du skulle gå over kjøkkengulvet. Der falt du om. Hjertet stoppet brått. Jeg fikk ikke vinket farvel til deg fra kjøkkenvinduet den morgenen. Jeg fikk ikke sett deg levende igjen etter det.

Det var vondt. Vondere enn jeg klarte å vise. Tårene trillende nedover kinnene mine, da jeg så deg ligge i kisten på minnestunden. Med foldet hender, og fred over hele deg. Jeg strøk deg på kinnene. Kysset deg i pannen. Utgrått holdt jeg mikrofonen i begravelsen din. Leste et dikt jeg skrev til deg.

Du var så fin. Du var så god. Du var så snill. Kjære mormor, jeg savner deg fortsatt, men i drømmene mine lever du. I dag våknet jeg midt på natten, klokken 04:18. Jeg kysset deg i pannen. Du smilte, og sa at alt skulle bli bra. Jeg skulle hjelpe deg. Kanskje jeg kunne beholde deg litt lengre da. Og som du sa da vi snakket om døden, sier jeg det samme nå. Jeg ser ikke mørkt på døden, for da får jeg møte deg et annet sted enn i drømmene mine.

DSC_1176

Jeg håper du ser meg, Mormor. Håper du vet hvordan jeg har kjempet meg fra bunnen og opp til land. Kanskje har du hjulpet meg på veien? Kanskje du smiler større enn noen gang akkurat nå, fordi du vet at jeg er sterk og at gode ting skjer. Jeg er stolt av deg, og håper du er det samme av meg. 

TUSEN TAKK, THEA STEEN!

Jeg skulle ønske du fortsatt var her. Jeg skulle ønske du kunne høre alt det flotte som er sagt om deg. Jeg skulle ønske du kunne ta mot alle prisene du har fått den siste tiden.

Takket være deg, har liv blitt reddet. Du har rørt, hjulpet og belyst et viktig tema. Du gjorde en forskjell med motet ditt, og denne forskjellen fortsetter å leve.

Jeg var så stolt av å være finalist i Årets Gullpenn sammen med deg. For meg var og er du en vinner, og jeg er så glad du også fikk en pris denne kvelden. Du fortjente det, og dette ble det mest rørende øyeblikket under Vixen Blog Awards. Jeg hadde så lyst å si mer til deg i takketalen min, men bare jeg tenkte på deg og sa navnet ditt, ble jeg så berørt at jeg var nær å bryte sammen i gråt. Det er litt lettere å sitte foran dataen å gråte, enn foran en stor folkemengde.

Takket være deg, dro jeg for å sjekke meg. Takket være deg lot jeg ikke legene få viljen sin. Og takket være deg vet jeg nå at jeg må følge med.

Jeg fikk beskjeden om å følge ekstra godt med. Jeg fikk et prøveresultat som 3 % får, og det medfører kreft innen fem år om man ikke følger med.

I går formiddag fikk jeg telefonen. Dagen etter at Thea Steen vant prisen for «Årets sterke mening». og jeg hadde enda en gang fått høre viktigheten av å sjekke seg, nå skulle jeg igjen få en bekreftelse på hvorfor det er så viktig. Legen ringte meg. Celleprøvene var ikke helt bra. Heldigvis ikke noe jeg trenger å bekymre meg for nå, men jeg må sjekke meg regelmessig og kan ikke vente 3 år. De som får dette prøveresultatet (som er på 3 %) får kreft innen 5 år om man ikke følger med. Neste sjekk ble anbefalt å gjøres allerede om et halvt år.

Jeg er så glad at jeg fikk sjekket meg. For legene mente nemlig det var unødvendig og at jeg kunne vente. Jeg dro til legen først i vår, for å få sjekket meg. Dette ene og alene på grunn av engasjementet Thea stod for. Legen sa at det var et dårlig tidspunkt, og at det var bedre at jeg ventet til høsten, siden det var en så hektisk periode med ferieavvikling og sykmeldinger på legesenteret på denne tiden. Jeg var oppgitt, men tenkte jeg fikk vente og at jeg ikke hadde så mye jeg skulle sagt.

Siden jeg reiste jorden rundt, ble høst til vinter. Jeg dro til legen for å sjekke meg før jul. Legen sier til meg at det ikke er nødvendig å gjøre det nå, for tidligere trengte man ikke å sjekke seg så tidlig som 25 år. Jeg ble igjen oppgitt, men nå skulle jeg ikke gi meg. Jeg stod på mitt. Tenkte på Thea og jeg tenkte på venninnen min som fikk livmorhalskreft flere år før hun fylte 25 år. Jeg fortalte dette, og at det ikke ble aktuelt å vente på å få sjekke meg. Legen ga etter, og jeg fikk endelig sjekket meg.

Dette ble da til telefonen jeg fikk i går, og jeg skal nå sjekke meg regelmessig. Er du 25 år, og ikke har sjekket deg enda? Hør på stemmen til Thea Steen og les om #sjekkdeg-kampanjen her. Vær så snill og ta et viktig ansvar for deg selv!

theasteen

Bilde: www.theasteen.com

JEG ER ÅRETS GULLPENN

16145651_10211806468258325_503469721_o16229996_10211806464498231_696763703_o

TUSEN TAKK! Selv om jeg nå har vunnet prisen Årets Gullpenn i Vixen Blog Awards, kan jeg ikke finne ord som beskriver hvor mye dette betyr for meg. Følelsene som rant over da akkurat mitt navn ble ropt opp, bestod av hvor ufattelig takknemlig, ydmyk, glad og stolt jeg var. Jeg husker ikke hva jeg sa i takketalen min, for jeg var helt overveldet. Ikke rart tårene kom! Dette hadde jeg aldri trodd, og jeg bøyer meg i støvet for de andre finalistene. En spesiell takk til Thea Steen og hennes viktige stemme. Hun fikk den verdige prisen Årets sterke mening, og det ble definitivt et like stort høydepunkt for meg, som da jeg vant selv.

Denne prisen har blitt min takket være dere. Dere som har stemt, støttet og hatt tro på meg. En stor takk går også til juryen som valgte nettopp meg, og den fine begrunnelsen til hvorfor jeg vant. Jeg har ikke vært den bloggeren med flest lesere og medieoppmerksomhet, men at jeg likevel kan utgjøre en forskjell og utmerke meg, betyr desto mer.

Nå er det over et døgn siden festen startet, og jeg spør meg selv om jeg fortsatt er påvirket av alkohol. Det er fysisk umulig, men denne lykkerusen har tatt så overhånd at jeg faktisk føler meg påvirket av noe. Premien fra Spa Supply til en verdi av over 6000 kroner, er også helt fantastisk!

Dette er bare starten for meg, og jeg kan ikke vente med å avsløre hva jeg jobber med om dagen. 2017 har gitt meg den beste starten på året, og jeg har ikke en gang turt å drømme om det som nå har skjedd og er på vei til å skje. Stå på, og lev lenge på disse magiske øyeblikkene –de er ingen selvfølge og så alt for viktig!

STERKERE ENN VI TROR

De gangene jeg møter motgang, klarer jeg likevel å snu det til noe positivt. Nå skal du få høre hvorfor. Det er ikke før man gjennomgår noe vanskelig, man virkelig får se hvor sterk man faktisk er. De første gangene livet bød på utfordringer, følte jeg at verden raste sammen. At jeg var svak. Med tiden viste det seg at jeg ikke var svak, men på vei til å bli en enda sterkere versjon av meg selv. For jeg klarte å reise meg selv igjen. Gang på gang! Det vet jeg at du også klarer. Kan jeg, så kan du.

Noen ganger må man tørre å være sårbar, for å være sterk. Hadde det ikke vært for at livet går litt i berg- og dalbaner, hadde vi ikke satt pris på oppturene, utviklet oss og blitt sterkere. Jeg tror også vi blir bedre mennesker av å møte motgang. Da kan man relatere seg til flere mennesker, få større forståelse og bli mer omtenksom. Slik føles det hvert fall for meg. For hver gang jeg har møtt utfordringer har jeg styrket meg selv, og brukt erfaringene mine til å hjelpe andre.

Nå vet jeg at jeg er langt fra svak. Hver gang livet har satt meg på prøve, har jeg vokst og strekt meg. Det er egentlig veldig fint å tenke på. Og til neste gang man møter utfordringer, er man enda bedre rustet.

Når livet ikke er fritt for motgang, er det spesielt viktig å ta vare på seg selv. Som jeg skrev i diktet mitt forrige uke: Du kan ikke hate deg selv lykkelig. Du kan ikke kritisere deg selv fornøyd. Du kan ikke skamme deg selv verdig. Forandringer skjer med egenkjærlighet og selvpleie. Selv om det kan være hardt å få frem det som er positivt, og enda vanskeligere å ta vare på seg selv i slike perioder, så er dette løsningen til å få det bedre. Aldri glem egenkjærlighet og selvpleie. Vakre ord, som alle fortjener å ha i livet sitt!

DSC_1099

En annen ting som er positivt, er at man i tider som dette finner ut hvilke mennesker som heier på deg i motgang, og ikke bare i medgang. Du får se hvem som oppriktig bryr seg om deg, og du får se hvem som  er der når alt er et stort smil. Men man skal ikke skylde eller klandre noen, for det medfører ingenting godt. Du er den viktigste personen i ditt liv.

Jeg ser tilbake på livet mitt, og er stolt. Stolt for at jeg har turt å kjempe, åpne meg, ta mot hjelp og gå videre. Å være sterk, det er å se lyset når det er mørkt. Slåss for noe man tror på, selv om man ikke har flere krefter igjen. Å være sterk, er å se sannhetene i øynene, selv om den er hard – ikke minst gjøre noe med det! Et annet ordtak som jeg sier til meg selv: «En sterk kvinne vil automatisk stoppe å prøve, om hun føler seg uønsket. Hun vil ikke tigge eller prøve å fikse det, hun vil bare gå fra det.» Bruker man mer energi enn man får igjen for noe, så gagner det ikke en selv. Bare tenk over det, så føles livet lettere etter hvert. Du skal nemlig ikke gi, gi og gi, uten å få tilbake.

Sykdom, psykiske- og fysiske utfordringer, urettferdighet, konflikter, relasjoner som går i oppløsning og mer. Vi har kommet oss gjennom så mye i livet og det gjør at man er rustet til å møte andre utfordringer som venter en. Tenk over alt du har kommet deg gjennom og utrettet. Det er mye, og du må være stolt. Vi er sterkere enn vi tror.

DSC_1114

aldri glem
de som var der
når du trengte
dem

det kan føles som
fortid og fremtid
men en dag
vil du ikke huske
det som gjør vondt akkurat nå

roser trenger 
både solskinn og regndråper
for å gro

livet,
du lærer av det.
det du vet, har gitt deg noe.
det du ikke vet,
er fortsatt ukjent.

Dikt skrevet av June Holm

“JEG HAR ALDRI TATT NOEN BAKFRA MENS DE SOV”

Musikkanlegget spiller det vi vil høre, folk har skjenket glassene og vi er klar for en sjelden opplevelse. En tre dagers seiltur langs Great Barrier Reef i Australia har startet. I løpet av de neste dagene skal vi dykke og innom den idylliske øyen Whitsunday.

Solen glanser seg i solbrillene mine, håret er slått løst og jeg nyter ferien. En stor gjeng har satt seg i ring. Noen tar opp forslaget om å starte drikkeleken «Never have i ever» eller som kjent på norsk «jeg har aldri». Spillereglene kjenner du muligens til. Man skal drikke om man har gjort det man selv eller noen andre uttaler etter «Jeg har aldri….». Selv har jeg satt meg ned ved siden av ringen, og føler ikke et behov for å være inkludert. Drikkeleken starter, og latteren er i gang. Den ene påstanden overgår den andre. Så hører jeg engelskmannen uttale noe som får sinnet og frustrasjonen min til å koke. «Jeg har aldri tatt noen bakfra mens de sov». Han drikker, og det gjør en annen i ringen også. Noen blir stille, andre ler. Jeg tror ikke mine egne ører og klarer ikke å holde meg ved siden av lengre. Bare for å være helt sikker, spør jeg «unnskyld meg, hva var det du sa nå?»

Han gjentar uttalelsen sin etter å ha drukket en slurk, så ler han mer. Som at det hele var «ufattelig kult». Jeg sender et blikk jeg sjeldent sender til folk, og sier at han har utført voldtekt. For det er akkurat det han har gjort, og nå blir det kjent for de førti menneskene i ringen. De som lo, blir stille, mens han selv fortsetter sin forkastelige latter og prøver å hente seg inn igjen med å si «jeg var full, og dessuten, det var jenta som sov også». Det gjør meg bare enda mer sint, for alkohol er ikke en unnskyldning når det kommer til å utøve voldtekt. Den stakkars jenta, som uheldigvis hadde kommet i seng med feil person, var ikke i stand til å forsvare seg. Lite provoserer meg så mye som når mennesker utøver makt og kontroll ovenfor noen som er svakere eller ikke i stand til å motsette seg handlingen.

Det overrasker meg at ingen griper inn eller sier noe. Selv om jeg ser alvoret i øynene til flere i ringen, er jeg den eneste som sier noe. Jeg følte meg brått mer alene. I frykt for å ødelegge hele helgen og opplevelsen, trekker jeg meg bort fra folkemengden. Når slike ting kommer på bordet, så klarer jeg ikke å være den positive, blide og gode June. Jeg blir skikkelig forbanna! Senere på kvelden, kommer flere jenter og gutter bort til meg og sier det står respekt av at jeg turte å bryte inn. Der og da, er det liten trøst. Hadde flere sagt noe når hendelsen oppstod, hadde de det gjaldt kanskje skjønt alvoret av den begåtte handlingen.

(Teksten fortsetter under bildet)

DSC_1130

Selv om han var en voksen mann, skjønte han ikke at det var voldtekt. Han mente det var sex, og helt greit siden de begge var full. Nei, det er hverken sex eller greit å ta noen bakfra mens de sover. Selve handlingen sier så mye om respekt og holdning ovenfor et annet menneske. Derfor velger jeg også å skrive det her, for det handler om at noen ikke er bevisst på forskjellen på sex og voldtekt. Det er egentlig veldig enkelt: Sex er gjensidig. Voldtekt er når noen er påtvunget seksuell omgang, ofte ved bruk av trusler, vold eller medikamenter. Den som begår voldtekt trenger ikke nødvendigvis bruke fysisk eller psykisk makt, også seksuelle handlinger mot personer som sover og er bevisstløse, for eksempel ved hjelp av såkalte voldtektsdop, og personer som ikke er i stand til å motsette seg handlingen er definert som voldtekt i norsk straffelov.

I etterkant av denne episoden, har jeg tenkt på den flere ganger. Det sjokkerte meg på en måte, men på en annen måte ikke. Hver eneste voldtekt, er en voldtekt for mye. Etter min mening skal det ikke ties, det skal snakkes ihjel, for bare på den måten kan vi være med på å endre holdninger, bevisstgjøre og ikke minst –få de som er utsatt til å ikke føle seg så alene om det. Jeg vet flere som har vært i lignende situasjonen som jenta som ble tatt bakfra, mens hun sov. Inkludert meg. Dessverre sitter fornærmede igjen med å føle skyld og skam, nettopp fordi de ikke var i stand til å motsette seg handlingen. Når man våkner til «liv» igjen, er det ikke vanskelig å skjønne at noe er fryktelig galt, men det er vanskelig å vite hvordan man skal gå frem med det. Denne problematikken gjør at de aller fleste holder skammen for seg selv, og ytterst få velger å gå videre med det. Sånn skal det ikke være. I dette tilfellet var voldtektsmannen stolt, men det er han og de andre som utfører slike handlinger som skal skamme seg. – Ikke de utsatte.

TIL PÅRØRENDE

«Kanskje alle har det bedre uten meg». Det er en tanke jeg har tenkt flere ganger. Dessverre er det vanlig for utsatte å tenke nettopp dette. For det er ikke slik at det rammer bare en selv, og akkurat det kan gjøre ekstra vondt. Da føler man ikke bare skam, men også skyld. Skyld for at man har «forårsaket» foreldre, søsken, nære venner og kjæreste en vond periode. Man ønsket det selvsagt ikke, men det ble automatisk slik.

Sliter man psykisk, kommer det til et punkt der man ikke lengre klarer å skjule det for de nærmeste. Jeg har prøvd, men masken har blitt oppløst flere ganger. Selv om ikke ord har blitt sagt til enhver tid, så kan følelsene man sitter inne med gjennomskues. Det kan være lett å lese noen man kjenner.

Det var først i går pappa sa til meg «jeg har vært så redd, June. Redd for å miste deg. Det er flere ganger jeg har tenkt at du kanskje ikke kommer til å være der neste dag». Dette sier veldig mye om hvor mye det kan ramme pårørende, og da spesielt foreldre. Vi har ikke snakket mye om det som har skjedd innad i familien, men de vet alt gjennom å ha vært tilskuer i hver eneste rettsak og i enkelte avhør. De har sett meg som fornærmet. De har hørt og sett meg avgi vitneforklaringer og svare på harde påstander fra forsvarsadvokater. De har sett han som ble tiltalt og dømt, både i og utenfor rettslokalet. For en forelder, som vet at en person har påført deres datter så store konsekvenser, er ikke det enkelt å forholde seg til. Selvsagt går det inn på de rundt også, ikke bare den som er rammet.

Mamma, pappa og jeg, har alltid snakket om det meste. Men da det stormet som verst, var vi ikke så flink å snakke om det. Jeg synes det var vanskelig å snakke om det, fordi de stod så nær. Og de ønsket ikke å rippe opp i noe som var så sårt. De ville heller prøve å tilrettelegge alt på best mulig måte i det som var vår tyngste ballast hittil i livet.

I går satt vi oss ned og hadde en lang samtale. Jeg har ingen problem med å snakke, heller ikke om overgrepene, for jeg har blitt så vandt til å være åpen om det. Men når jeg snakker med foreldrene mine blir det så nært som det kan bli. Og siden vi ikke har vært så flink til å snakke om det tidligere, blir det ekstra tungt. Men i går gjorde vi noe med det. Vi gikk tilbake i tid og snakket om de årene det pågikk som verst. Det er en lang periode, fra jeg var utsatt første gangen til saken var avgjort i Norges Høyesterett tre år senere.

Det er også viktig for meg å vite at de synes det er greit at jeg er åpen. Jeg holder foredrag, blogger og i boken min vil enda mer komme frem. Jeg ønsker ikke at familien min skal få det vondt, på grunn av noe som føles viktig og meningsfylt for meg. Dette fikk vi snakket om. De synes de at jeg skal gjøre det som er riktig for meg, og de har også sett hvor mye det betyr for meg. Selv om de ikke vil legge skjul på at det vil bli tøft å lese detaljer i boken, men det hadde også blitt helt feil for de å ikke vite. Jeg tror, eller vet, at ved å snakke om livets utfordringer med nære personer, så kommer man enda tettere hverandre om man tørre å være ærlig og åpen. Det kan styrke relasjoner og gjøre at man blir enda bedre kjent med hverandre. Husk det i en vanskelig tid ♥

Mine tips til pårørende:

– I en periode som dette, må man ikke glemme seg selv. Hvis du ikke har noe igjen til deg selv, har man heller ikke noe til de man står nær og ønsker å hjelpe. Ikke vær redd for å søke råd og støtte, for det å være pårørende er også belastende. Det er ingen fasit på hvordan man kan hjelpe noen, men ved å gjøre sitt beste skal man være fornøyd!

– Rutiner er også et nøkkelord, spesielt i vanskelige tider. Få i deg nok næring og søvn, for har du ikke dette på plass er det lett at vondt blir verre. Husk også å koble av innimellom, mosjonere og være sosial. Finn en balanse på dette, så alt fokuset ikke ligger på det vonde.

– Det å snakke ut og finne alternativer til terapi er også et viktig hjelpemiddel. Hva er det du liker å gjøre som får deg til å koble av eller få ut vonde tanker og følelser? For meg har skriving vært den beste terapien, men for andre kan det være noe helt annet som hjelper.

– Prøv å forstå situasjonen til den som har det vanskelig. Les og søk etter kunnskap, så du forstår på en bedre måte. De fleste psykiske og fysiske plager har man i dag mye informasjon om. Dette kan gi deg opplevelsen av mestring og kontroll, som pårørende. Det kan også gjøre at samtalene blir lettere, at du kan komme med gode råd, behandlingsmuligheter og andre viktige innspill.

– Vær i dialog med helsetjenesten, enten det gjelder for deg selv eller den du er pårørende til. Om vedkommende får hjelp, se gjerne hvilken hjelp som blir gitt og at det tilfredsstiller behovene. Ikke vær redd for å spørre eller snakk om situasjonen, det kan hjelpe både for deg selv og andre. Man skal ikke føle seg til bry, for dette en en viktig jobb som noen utfører, og da skal de være der for både den rammede og de rundt.

Man møter ikke livet uten utfordringer, men tro meg når jeg sier at man blir styrket av det! Jeg håper du slipper å komme i en vanskelig situasjon, men om du gjør det, så håper jeg dette innlegget kan være til hjelp.

SKAM OG SELVSKADING

Skam ble et faktum da jeg ble utsatt for voldtekt. Allerede dagen etter handlingen skrev jeg dagbok. Tankene var blitt til kaos i hodet. Ved å få de ned på papiret, kunne jeg kanskje rydde litt opp i de. Først syv år senere klarte jeg å lese dagboknotatene igjen. Jeg innså hva jeg følte, tenkte og slet med. Skam.

Utdrag fra dagbok
18. oktober 2009:

Jeg har lyst å sove, så jeg kan glemme og forsvinne fra det jeg føler akkurat nå. Sjokket gjør at jeg ikke er i stand til å falle i noen dyp søvn. Tårene renner kontinuerlig fortsatt, og jeg har aldri følt meg så tom. Med bare føtter setter jeg meg opp av senga. Går stegene ut til kjøkkenet, og over stuegulvet. Tar i dørhåndtaket til badet, og stiller meg til veggen. Der blir jeg stående. Jeg slår hodet mitt inni flisene. Dunk. Dunk. Dunk. Hardt nok til at det gjør vondt, men ikke så hardt at jeg forsvinner. Jeg ser meg selv i speilet. Føler meg like tom på utsiden, som på innsiden. Jeg skyller ansiktet mitt under varmt vann. Prøver å få bort mascaraen som har lagt seg rundt øynene, og stripene som har formet seg mellom lag av sminke.

Handlingen, og den siste kommentaren hans går i reprise i hodet mitt. “Hvis du sier dette til noen, tør du ikke å tenke på hva som vil skje med deg.” Kan ikke dette bare forsvinne fra meg? Jeg føler meg ikke som den June jeg var noen timer tidligere. Jeg føler meg tom, ekkel, skitten, skamfull, ødelagt, svak og uverdig.

Jeg vil prøve å vaske bort smerten. Finner et håndkle og setter meg på huk i badekaret med glovarmt vann, som er på fullt trykk. Jeg spyler og skrubber med håndkleet. Hvor lenge vet jeg ikke, men lenge nok til at vannet har blitt kaldt og blodet renner fra huden min. Blodet blandes inn i det klare vannet, og skylles ned i sluken. Håndkleet vrir jeg opp i vannet, og tar det med meg på rommet igjen. I nederste skuffe på rommet mitt har jeg en pakke med smertestillende. Jeg har hørt at Paracet kan dempe psykisk smerte. Jeg presser ut tablett etter tablett fra plastikken, og lar de ligge på kommoden til jeg har fylt et glass vann. Jeg svelger ned til vannet er tomt og tablettene er borte.

Jeg legger meg under den rosa dyna. Det våte handkleet legger jeg over underlivet. Så prøver jeg å falle i søvn, i den sengen jeg nylig har blitt voldtatt i. Men søvn føles fjernt, og jeg ligger våken i det som føles som en evighet. Tenker, gråter, tenker mer og gråter mer. Det sier kanskje seg selv at det ikke ble mye søvn den natten, selv om jeg ble døsig av tablettene. Panikken, redselen og angsten var fortsatt i meg. Jeg hadde også smerter i underlivet, og en type kroppsvondt som jeg ikke helt kan sette ord på. Det var så mye i hodet på en gang, samtidig som jeg kjente på en tomhetsfølelse jeg ikke hadde opplevd tidligere. Kroppen var utmattet, og jeg var tom for tårer.

Da jeg våkner igjen føler jeg på de samme følelsene jeg hadde før jeg falt i søvn. Jeg spør meg selv, hva jeg har gjort for å fortjene dette. Det føltes naturlig å prøve å finne svar. Men jeg finner ikke svar. Så gjentar jeg det samme som jeg gjorde den natten. For jeg føler meg ikke renere, heller mer skitten. Jeg slår hodet i veggen, igjen. Dunk. Dunk. Dunk. Skyller ansiktet i kaldt vann, før jeg igjen setter meg på huk i badekaret for å prøve å vaske bort smertene. Til mer jeg skrubber, til bedre føler jeg meg. Det skal ikke mye til før blodet renner denne gangen. Da jeg sier meg ferdig, innser jeg at det ikke er noe jeg kan gjøre for å fjerne smertene, endre på situasjonen eller ta bort hendelsen fra livet mitt. Skrubbingen gjør godt der og da, men det føles fortsatt like vondt når jeg gir meg.

Det er så mange tanker jeg ville få ut av systemet, men mest av alt håper jeg på å bli meg selv igjen. Bare være den gamle June. Hun som gikk der bekymringsløst og tenkte at hun hadde en fin kveld på byen.

Jeg går tilbake til senga. Rommet mitt har svarte vegger i utgangspunktet, men nå føltes det virkelig svart der. Jeg ville rive ned familie- og vennebildene som henger på rekke bortover veggen. Jeg følte at jeg hadde sviktet hver og en av de, og meg selv inkludert. Jeg klandrer bare meg selv. Prøver fortsatt å finne svar på det som har skjedd. Fortjente jeg det? Kunne jeg ha gjort noe for å unngått det? Hvorfor dro jeg ut den kvelden i det store og hele?

Jeg kunne ikke forandre noe, men jeg følte skam og ønsket svar. Jeg lå der og fikk handlingen i reprise. Det han hadde sagt under voldtekten var blitt til stemmer i hodet mitt. Jeg så meg selv ligge der med hånden hans foran munnen min. Redsel i øynene, og tårer som renner nedover ansiktet.

 

Du kan ikke hate
deg selv lykkelig.
Du kan ikke kritisere
deg selv fornøyd.
Du kan ikke skamme
deg selv verdig.
Forandringer
skjer med
egenkjærlighet og selvpleie.

 

Skam ble til selvskading. Det var for meg en naturlig reaksjon, selv om det føles helt uutholdelig. Dessverre vet jeg at mange opplever det på samme måte. Selvskading er tabu, men ved å snakke om det kan vi få det bedre, samt hjelpe hverandre.

Jeg hadde slitt med spiseforstyrrelser noen år i forveien. De blusset opp igjen kort tid etter voldtekten. En intens trang ble rutiner i hverdagen min. Inntak av mat. Fingrer i halsen. Oppkast. En liten følelse av lettelse, før skammen kom tilbake. Da enda mer intens.

Skading i form av å slå hodet i veggen og skrubbing, vedvarte i et halvår. Perioder mer intenst. Da spesielt like etter voldtektene. Bulimien var også i perioder mer intens, men i to år var jeg veldig syk. Nå er det nesten fire år siden jeg ble fri. Fri for spiseforstyrrelser. Fri for denne typen selvskading.

I fjor innså jeg også at jeg hadde drevet en form for selvskading. Rovdrift av meg selv. Det var ikke noe rom for en pause, avslapping, ro eller «å ikke gjøre noe». Dagene gikk i ett. Fra morgen til kveld. Grunnen til dette var at jeg ville flykte fra egne tanker og følelser. Dette gjorde at jeg ble utbrent våren 2016. Ikke før jeg kom i den situasjonen, og tok meg tid til å se tilbake, innså jeg at også det var en form for selvskading. Jeg måtte lære den harde veien, men først da ble jeg bevisst.

Jeg er ikke stolt av det vonde jeg har gjort mot meg selv. Jeg er stolt av at jeg har klart å bli fri fra det.

Skammen og selvskadingen er det som har vært aller vanskeligst for meg å snakke om. Jeg har aldri delt det her på bloggen eller snakket mye om det. Muligens fordi dette var smerter jeg utsatte meg selv for. Det var jeg som stod bak det, og ikke en handling jeg ufrivillig ble utsatt for. Likevel var det en innvendig smerte jeg hadde behov for å få ut. For sekunder eller minutter, klarte jeg å få ut denne innvendige smerten. Det som likevel har hjulpet mest er å snakke om det. Timene jeg har brukt sammen med en psykolog, eller ved å åpne meg til andre som forstår. Man trenger ikke å bære på skammen alene.

 

Deler jeg historien min,
til noen som reagerer
med empati og forståelse,
vil ikke skammen overleve.

 

I dag kjenner jeg ikke på skam. Jeg kjenner på styrke. En styrke, som gjør at jeg har et engasjement og behov for å hjelpe andre. Gjennom skriving, foredrag og holdningsskapende arbeid! Forhåpentligvis vil det medføre mindre skam og selvskading.

KJÆRE ANDREA

Den siste tiden har vi lest saker om det å være «hverdagsensom» i media. Jeg ville skrive om temaet, men følte det ble mer riktig å skrive til deg, Andrea. For jeg var ensom. Helt frem til jeg møtte deg i august 2016.

I syv år har jeg bært på en tung ryggsekk. Jeg har åpnet lokket av ryggsekken i blant, og snakket om lasten den medfører til politiet, psykologer og fullsatt rett. Familie og venner har støttet meg hele veien, og jeg er så takknemlig for det. Likevel følte jeg mye på en sorg og tomhet. Jeg følte meg ensom, fordi jeg ikke hadde den personen som forstod meg fullt og helt.

Det er 8. august 2016. Jeg sitter foran speilet og øver på en appell. Det er nemlig ei jente, som har gitt et sterkt inntrykk på meg de siste dagene. Hun stod frem i media, etter at tre menn ble frikjent for å ha gjengvoldtatt henne. Jeg kjente på urettferdighet og maktesløshet. Jeg skrev en melding til henne, for å vise min støtte. Det jeg ikke visste da, var at jeg dager senere skulle møte henne.

Denne jenta er deg, Andrea Voll Voldum. Du som er den sterkeste, modigste og tøffeste jeg vet om. Det er demonstrasjon foran Stortinget. Tusenvis møter opp for å kjempe for kvinners rettssikkerhet. Vi vil stå sammen for vise vår støtte, og det spesielt til deg.

Jeg var nervøs før appellen. Jeg var også usikker, og redd. Dette var første gang jeg skulle stå frivillig foran en folkemengde, for å dele historien min. Men det var mest viktig, og føltes også helt riktig. Jeg ønsket å vise min støtte til deg, og alle andre som har gjennomgått noe lignende. Jeg har følt mye på skam og skyld, og vet at alt for mange andre utsatte har følt på det samme. Kanskje kunne du, eller en annen person i folkemengden få trøst, forståelse og hjelp om jeg delte historien min. Jeg ville dele budskapet mitt, og fortelle at det aldri var din feil. Det var ikke din feil at personene og stedet ble farlig for deg. Du ble dessverre utsatt av noen farlige personer, som hadde behov for å utøve makt og kontroll, ovenfor et forsvarsløst menneske. Du fortjente ikke det du gjennomgikk, og heller ikke de fatale konsekvensene det har medført.

Etter appellen, gikk jeg gjennom folkemengden. Mennesker tørket tårene. Noen ga meg klemmer. Andre så meg i øynene, og sa tusen takk. Jeg ble varm i hjertet, for denne responsen hadde jeg ikke sett for meg. Jeg møter en journalist, og før jeg vet ordet av det kommer du gående mot meg. Smilet og øynene dine lyser mot meg, og jeg får en lang klem. Akkurat da var det som at jeg hadde fått ei ny venninne. Du sier tusen takk. Akkurat det jeg ønsket å fortelle deg, etter at du hadde stått frem i media. Foran journalisten og fotografen blir vi stående å snakke. Første møtet med deg, ble til et flott bilde og sak av oss i VG. Det bildet betyr mye for meg den dag i dag, spesielt fordi det er helt ekte.

vg

Foto: VG.no

 

Alle intervjuene som ventet oss denne dagen, gjorde vi sammen. Dette til tross for at vi akkurat hadde møtt hverandre. I høljende regn, deler vi paraply og hopper over sølepytter, mens filmkamera og mikrofoner er foran oss. Det føltes rart å oppleve denne oppmerksomheten, men det føltes naturlig å stå sammen med deg. Da vi kommer under tak, avtaler vi at jeg skal være med ut å spise. Der fikk jeg bli enda bedre kjent med deg og den fantastiske familien din. Praten går i ett, og det går opp for meg flere ganger at her er det en overensstemmelse, som jeg ikke har opplevd på denne måten før. Ikke lenge etter kjører du hele veien fra Lærdal til Tomrefjord.

Da jeg ble kjent med deg, opplevde jeg ikke lengre ensomheten jeg hadde følt på i mange år. Tomrommet jeg hadde kjent på, det forsvant. Vi kunne nå dele følelser, tanker og opplevelser. Det med forståelse, og vite at vi har hverandre om vi trenger å snakke ut om noe. Jeg forstod deg. Du forstod meg. Slik ble vennskapet vårt helt spesielt med det samme. Vi hadde en støtte og forståelse i hverandre, som jeg ikke hadde vært vitne til tidligere. Dette har hjulpet meg på en måte, som ikke noe annet har gjort. Man føler seg plutselig ikke helt «gal», når noen vet hva man snakker om og kan si «jeg vet hva du mener, slik har jeg også hatt det». Jeg kan dele mange eksempel her, men akkurat nå blir disse erfaringene mellom oss. Vi har har mye til felles gjennom våre historier. Da jeg møtte deg, trengte jeg ikke lengre å føle meg ensom. Jeg fikk den venninna som forstod.

Tidligere har jeg alltid lurt på hvem jeg kan snakke med, men fra den dagen i august, visste jeg svaret. Det som er enda bedre, er at vi ikke bare deler det som er vanskelig. Vi har delt alt. Latter, gleder og alle oppturer på veien siden vi møttes. Vi har til og med bodd under samme tak. Jeg har aldri opplevd et vennskap som har gjort så mye med meg som person, og heller ikke utviklet seg så raskt. Dette er ene og alene, fordi jeg ikke lengre trenger å føle meg ensom. Jeg fikk ei venninne som hadde kjent på det samme som meg, uten at vi kjente hverandre. Nå møtte jeg henne, og vi kunne dele alt i full fortrolighet. Dette har vært viktig, og er viktig. Jeg håper denne historien kan inspirere noen der ute. Jeg har gått i 7 år og følt meg litt ensom, men det føler jeg ikke nå lengre. Tusen takk, Andrea!