EN SMAK OG OPPLEVELSE AV THAILAND

Her kommer et restauranttips til dere! Yaya’s har tre restaurant i Oslo som byr på både en smak og opplevelse av Thailand. Man trenger ikke alltid å dra så langt for å få en ny, spennende og annerledes opplevelse. Jeg har selv vært i Thailand, og fikk virkelig en følelse av å være tilbake, men denne matopplevelsen overgikk definitivt maten jeg spiste i Thailand for det var ingen tvil om at kokkene har satt sammen en fristende meny, brukt råvarer av kvalitet og ikke minst lagt sin sjel i maten. Var så mye digg som ble bestilt til bordet vårt. Forretter, ulike hovedretter og friske drinker. Nå nærmer jo helgen seg, så om du er i Oslo og vil kose deg litt ekstra anbefaler jeg å dra innom Yaya’s Sentrum, Vika eller Majorstua.

Følelsen av å lene seg tilbake i en knirkende bambusstol og kjenne vinden suse i palmebladene etter en dag på stranda. Lukten av spennende krydder i lufta og lyden av mennesker, liv og latter. Den deilige følelsen av ferie og et hemmelig fristed. Det er det Yaya´s handler om. Den ekte følelsen av Thailand, i Norge.

Jeg dro sammen med Julia og Mari, og vi var like positivt overrasket alle tre. Her er alt gjennomført fra meny til interiør og stemning. Gleder meg allerede til neste gang jeg skal besøke Yaya’s. Thaimat er jo godt i seg selv, men smaker enda bedre i disse omgivelsene ♥

“JUNE HOLM HAR VEL GÅTT OPP EN DEL I VEKT?”

Vekt, kropp og størrelse kan være et komplekst tema. Spesielt når det kommer til å snakke negativt eller henge ut andre. Hva med å heller akseptere at vi alle er forskjellige og si oss enig i at det er flott? For det er flott at vi er forskjellig. Det er flott at vi ikke alle passer inn i samme størrelse. Det er flott at man bærer kroppen sin med selvsikkerhet uansett hvordan man ser ut. Mener du ikke dette bør du holde det for deg selv.

Noen som ikke ønsket å holde det for seg selv la ut en Jodel i kveld. «June Holm har vel gått opp endel i vekt?». Vel, la meg bare først si at dere som skriver dritt om andre på Jodel, uttaler eller kommenterer andre negativt burde gå inn i dere selv å spørre om dere er så mye bedre selv.

Nå skal jeg ta dere noen år tilbake i tid. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser, og på et tidspunkt i livet mitt var det så alvorlig at jeg ble innlagt for det. Jeg veide i underkant av 30 kilo, og fra den tiden husker jeg omtrent ingenting fordi jeg var så syk. Jeg gråt da jeg leste legejournalen min og så denne setningen: «Bekymret mor tar med datter på grunn av stort vekttap.» Etter dette ble jeg henvist til psykolog. Jeg var i en tilstand jeg ikke unner noen å komme i. Fighteren i meg ga ikke opp, selv om det var det jeg ønsket noen ganger. En spiseforstyrrelse trenger ikke å gjenspeile kroppsvekt, og vekten min var heldigvis ikke så kritisk gjennom alle årene. Fra jeg var 13-14 år til jeg var 22 år så var mat og vekt noe som tok alt for mye krefter og livsglede fra meg. Dette var ikke en situasjon jeg ønsket å være i, og hver dag drømte jeg om hvordan livet mitt hadde vært om jeg faktisk var frisk. Jeg unner ingen å ha med seg en spiseforstyrrelse, for det er utrolig slitsomt, vondt og sårt. Det preger ikke bare en selv, men går også utover relasjoner. Når jeg ser meg tilbake nå, så er jeg så stolt over meg selv for at jeg faktisk kan leve normalt og spise normalt. Jeg vil aldri snu meg tilbake, for det er absolutt ikke verdt det og det håper jeg dere alle tror på.

Nå skal jeg gå litt frem i tid igjen. For et år siden så var jeg ikke der jeg er i dag. Jeg hadde drevet rovdrift av meg selv i mange år, slet med angst og depresjon. Det er et kapittel i seg selv, men det medførte at jeg ble utbrent. Lege og psykolog anbefalte meg antidepressiva og sovetabletter. Jeg stolte på de og ønsket hjelp, noe som kanskje er naturlig i den tilstanden jeg var i. Hadde jeg kunne endret dette så hadde jeg ikke valgt denne løsningen igjen.

En av bivirkningene av medisinen var vektøkning. Fra det som da var «normalt» for meg å ligge på i vekt, så gikk jeg opp femten kilo. Vet det er mye, men det har sin årsak når hverdagen min ble snudd på hodet. Jeg var som en duracellkanin fra morgen til kveld, stresset som bare det og hadde masse energi frem til det ikke gikk lengre og jeg møtte veggen. Jeg ble sengeliggende i tre måneder, tok medisiner og sakte men sikkert klarte jeg å fungere normalt igjen. Medisinen gjorde meg likevel sløv og jeg har angret mye på at jeg tok den «enkle løsningen» med noen piller, når jeg så konsekvensene det ga meg. Etter en lang avvending av medisinen, klarte jeg heldigvis å slutte! Nå er det fire måneder siden jeg sa farvel til medisiner som jeg aldri kommer til å ta igjen. På de fire månedene føler jeg at jeg har «blomstret» –om jeg får lov å si det selv, uten å få hat.

Når jeg klarte å slutte på medisinen så har vekten også gått ned. Nå har jeg ikke veid meg på noen uker, og synes ikke folk skal være fanatiske på akkurat det, men jeg har gått ned nærmere ti kilo. Jeg har ikke gjort noe spesielt for det, men jeg har ikke den cravingen etter mat som medisinene kunne gi meg, jeg sover mindre og jeg får også mer energi av å ikke ha disse medikamentene i kroppen. Hver eneste dag merker jeg fremskritt, og man skal være stolt over at man er på vei i en positiv retning. Jeg har bevisst valgt å ikke fokusere for mye på dette nå, men heller følge et sunt og fornuftig tempo. Skal likevel ikke legge skjul på at jeg gleder meg til å komme ordentlig i gang med treningen igjen. Fra august har jeg booket tre måneder med PT, og det er ikke på grunn av at jeg skal gå ned, men fordi jeg vet det er bra for meg om det gjøres på en riktig og fornuftig måte.

Jeg har aldri fått så mange komplimenter som jeg har fått den siste tiden, og jeg har heller aldri vært så fornøyd og selvsikker som det jeg er nå. Kroppen min er sunn, frisk og jeg er glad om dagen, og det er så ufattelig mye viktigere enn meningene til andre om hvordan en ser ut.

Innlegget på Jodel er slettet nå, og synes ikke negative uttalelser om kroppen eller utseendet til folk hører hjemme noe sted offentlig. Sier likevel tusen takk til de som støttet opp og mener det samme som meg om dette, for dere er gode ♥

DETTE MÅ DU SLUTTE Å OVERANALYSERE

Det er ingen hemmelighet at vi ofte kan være vår verste fiende. Jeg har flere ganger spurt meg selv hvorfor, og du har garantert gjort det samme. Vi burde bare akseptere ting som det er, være fornøyd med oss selv og det vi har, men så enkelt skal det ikke være. Skal ikke legge skjul på at jeg kan overanalysere selv i blant, men som regel holder jeg ikke disse «analysene» for meg selv. Gode venner som kjenner meg ut og inn sier ting som det er rett fra levra, og ingenting holdes tilbake. Da er den «analysen» ute av verden, så ler vi av det så det kjennes godt nedi magen.

Men hva gjør slike overanalyserende tanker med hodet ditt? De er altoppslukende, slitsom og jeg skal love deg at de i lengden er forstyrrende for ditt eget ve og vel. For i stedet for å bare akseptere ting som det er, så skal man se på det fra alle vinkler og perspektiv, kroker og kre det er mulig å finne. Men du glemte kanskje en ting? Det du overanalyserer har som regel utgangspunkt i noe du deler (eller ikke deler) med en eller flere personer. Ofte starter man å overanalysere allerede når noen stirrer deg inn i øynene. I stedet for å se inn i de øynene å konfrontere vedkommende med det som allerede begynner å bygge seg opp under topplokket, så ser man til side, undersøker og lager avhandling og mulige begrunnelser på hva dette er, skal være eller kan være. Vi kan lage våre helt egne fasitbøker ut av alle mulige situasjoner, selv om det er noe så meningsløst som et forbigående blikk.

Vi er nok mange som har fått en master i analyse, blitt store debattanter (i eget hode eller sammen med jentegjengen) og dronninger/konger av andres meninger. Likevel ender hver og en av oss opp som noen «fanger», for disse analysene som vanligvis ikke har noe med sannheten å gjøre trekker en ned. De holder tilbake den fantastiske friheten vi kan tillate oss selv å ha, om vi bare lar negativitet fly bort fra kropp og sinn. Jeg vil tørre å påstå at å overanalysere er en grobunn til negativ tankegang.

Kanskje har du noen som støtt og stadig gir deg noen kompliment eller smiger, og det var egentlig bare for å være hyggelig, men i ditt hodet har personen allerede blitt forelska. Faktisk hodestups forelska. Eller kanskje du er den motsatte, som får gjentatte klare og tydelige signal på at vedkommende er interessert, men man klarer ikke å innse det og finner unnskyldninger for hvorfor han ikke kan være det. Har du noen gang tenkt på at unødvendige detaljer kan ødelegge sjanser for  lykke? Og hvor unødvendig er ikke disse forelskelsene som skjer under «små tekniske ferdigheter». Jeg tror dere kan knytte dette opp til noe i eget liv, og kanskje går det opp et lys for deg som sier «shit, så unødvendig». Jeg må bare le de gangene jeg har tatt meg selv i å gjøre det, men takk og lov for at jeg har såpass selvinnsikt at jeg vet det er feil. Har man ikke den selvinnsikten kan dette raskt bli skummelt.

Vi må slutte med dette og ta et nok er nok-oppgjør med oss selv hver gang vi begynner å overanalysere, dechiffrerer tekster i ord som ikke en gang eksisterer og situasjoner som aldri har skjedd. Vi må slutte å snu gledelige ting til negative handlinger som aldri har funnet sted. Vi må slutte å lage scenarioer som ikke er nødvendig å gråte over, fordi det ikke en gang fortjener en tåre. Vi må slutte å ødelegge ting som forhåpentligvis kunne vært så bra. Vi må slutte med å desillusjonere for det kan sammenlignes med å sette et kvelertak på seg selv. Det blir ikke bedre før vi slutter å overanalysere. Vær så snill, ikke fjern deg selv fra øyeblikket, men nyt det!


DETTE MÅ DU SLUTTE Å OVERANALYSERE

1. Tekstmeldinger du har mottatt

«Hei, hva skjer?». Hvor mange ganger har du ikke fått denne meldingen og spurt «Hva vil han/hun nå?». Er meldingen fra en gutt så er de sjeldent kompliserte, og hvis det er noe de har i tankene så kan de raskt sende en melding med den setningen. Men det de har i tankene er neppe det samme som du tenker de har i tankene. Ikke bruke mange timer før du svarer, bare svar. Svar det som treffer deg og trykk på send. Du trenger ikke å høre med hele jentegjengen på forhånd eller skrive 20 utkast i notatene dine. Så skriv et svar og send. Så enkelt er det.

Her kan jeg ta en liten historie som skjedde for bare en uke siden. En god kompis sendte en melding «ta en kaffe snart?». June, smart som hun i øyeblikket var, skrev tilbake «har det skjedd noe?» Jeg så for meg at nå var det slutt med han og dama, han trengte å snakke og få et ståsted fra jenteperspektiv. Var ikke det vet du. «Ingenting har skjedd. Bare lenge siden vi har hengt, og jeg vil henge med deg». Hahah, godt vi kan le litt ekstra på min bekostning i det minste! 

2. Tekstmeldinger du har sendt

Å velge mellom «hei» og «hallo» burde ikke være så forvirrende. Hvor mange ganger har du ikke sendt en melding og kommet på ti andre meldinger du heller burde ha sendt. Du kan ikke endre på en melding når mottakeren allerede har lest den, så spar deg for å tenke på meldingen etter den er sendt. Du tjener absolutt ingenting på å bekymre deg for hva du sa, ikke sa eller hva du burde ha sagt. I motsetning av deg selv, så overanalyserer mottaker sjelden meldingen på samme måte som deg.

Her kan jeg også ta et eksempel fra meg selv. Hvor mange ganger har ikke vi jenter (og jeg) sendt et utkast av en melding for å få sett det i et perspektiv fra noen andre. Det gjorde ikke den meldingen enklere å sende, for plutselig er en liten fjær blitt til ti store høns –som du ikke klarer å kvitte deg med helt med det første. 

3. Tekstmeldingene du aldri fikk

Du klikker på hjemknappen (for femtifjerde gang denne dagen) i håp om at en rød prikk med et tall på står i høyre hjørnet av appen. Ikke det nei. Du dobbeltsjekker likevel både meldinger, Facebook, Snapchat ooog Instagram i håp om at du har oversett noe. Skuffelsen inntreffer. Han har ikke skrevet på flere dager og nå føles det som ditt problem. Du begynner å fundere på hva den tomme skjermen til enhver tid betyr. Jeg skal fortelle deg hva det betyr, sånn dønn ærlig og den harde brutaliteten: Få deg et liv! Fokuser på viktige ting, heng med venner som får deg til å glemme telefonen, ta deg en treningsøkt og ha det gøy. Kanskje blir du litt mer spennende og før du vet ordet av det får du også en overraskelse opp på skjermen.

4. Drink vs. middag

Noen venninner sier «drink, det er jeg lett med på», «middag det er kleint». Så har jeg de som er helt motsatt også. «Drink, da vil han bare møte meg med alkohol i blodet og ha meg med hjem». «Middag, ja, takk! Da er han en ordentlig type». Vel, ikke la dette spørsmålet definere hva han er ute etter eller ikke. Kanskje hadde han allerede spist middag denne dagen og ville spontant møte deg casual for en god samtale over et glass. Og noen vil faktisk vente litt lengre før man tar en middag. Så ikke lag deg opp tanker og meninger utifra dette spørsmålet, for det trenger virkelig ikke å ha noe å si.

5. «Den samtalen»

Når skal vi ha den? Hva betyr det om vi ikke har den? Kanskje vi egentlig hadde den?

Vel, føler du at nå må du ta den, så ta den da vel! Ikke gå å utsett, vent og funder på når det riktige tidspunktet er. På dette punktet vet jeg at det ikke bare er jentene som overanalyserer, men også gutter om det har begynt å bli seriøst. Mitt råd er å bare ta den, og uansett hvordan den går så sitter du med flere svar enn du gjorde på forhånd. Men duuu, ikke ta den etter et par dater eller etter dere har endt opp i samme seng første gangen. Det er ikke noe å forhaste seg over, med mindre han har gitt deg noen kjønnssykdommer du helst skulle vært foruten og du har et håp om å være eksklusiv.

6. Skoene dine

Fordi du tror absolutt alle på et utested stirrer på skoene dine… Nei, du trenger ikke å prøve ti par sko og sende snapper til venninnene dine på forhånd om hvilket par du bør velge. Bare ta på deg de skoene du føler for, og jeg skal love at det er utstrålingen, selvsikkerheten og hvor komfortabel du føler deg som fanger blikket til de andre.

7. Kompliment

Han sa bare jeg var søt, ikke fin…

Et kompliment er et kompliment så ta det til deg og ikke begynn å sammenligne det med hva komplimentet kunne har vært. Det kan være et stort steg for noen å si det høyt, så sett pris på det og vis det!

8. Likes på sosiale medier

Hun likte ikke Instagram-bildet mitt, er hun sur?

Dette er hodebry! Både tanken av hvem som har likt ditt bilde og hvem som har likt andre sitt bilde. Det finnes muligens ingen annet sted det er mindre bortkastet å overanalysere ting enn på sosiale medier.

Jeg for eksempel, scroller ikke alltid gjennom hele feeden på Instagram. Det er ikke alt jeg får med meg, og det er ikke sånn at jeg klikker meg inn på profilene deres manuelt for å sjekke ut hver dag. Annen hver måned typ kommer jeg på at nå må jeg sjekke hva mine nærmeste har lagt ut, så liker jeg alt jeg ikke har sett. Haha, det har på en måte blitt litt min greie med vennene mine, og jeg får som regel høre «nå har du runda di June, haha».

9. Responstid på meldinger

Nå har det gått fem minutter, «han er så over meg». Eller kanskje du ikke fikk noe svar? Hør på deg selv da, og var det egentlig noe å svare på?

Hvis noen vil spille et spill og se på klokka for å vente så og så lang tid for å gi et svar, så er de tapere spør du meg. Bare svar når man kan, og det er mer enn bra nok. Plutselig sitter man i et møte, får en telefon eller noe som var viktigere ble prioritert, det trenger på ingen måte å bety «ikke interessert».

10. Opp og ned-humør

Hvorfor er jeg lei meg? Hvorfor skal noen få påvirke humøret mitt på denne måten? Vel, svaret er at man overanalyserer. Slutter man med det så skal jeg love at det blir mer stabilt. Vær selvstendig du! Selvsagt skal man få lov å bli påvirket om noen man er glad i skuffer eller behandler en dårlig, men husk at du er den viktigste personen i ditt liv, og ikke vedkommende som aldri ga noe mer livstegn og kanskje gikk glipp av hvor fantastisk du er!


Regla kunne vært lang, men jeg føler dette er noen av de punktene som flest kan kjenne seg igjen i. Jeg føler meg ganske så ferdig med overanalysere nå altså, og dette innlegget fikk meg bare til å innse hvor dumt og bortkastet det faktisk kan være.

JEG HAR IKKE TAPT NOE SOM HELST

Man sier at man ikke skal bry seg om hva andre tenker og sier, men i dag velger jeg å «riste det av meg» med å skrive ned noen tanker, følelser og refleksjoner om nettopp dette.

For meg er det verste å høre at noen ser på meg som et offer, for jeg føler jeg har kommet meg så ufattelig mye lengre enn det. Offer er et nedlatende ord. Jeg ser på meg selv som både sterk, fremgangsrik og full av andre gode ressurser. Slik burde alle se på seg selv, for det løfter en i stedet for å trykke seg selv ned i noe negativt.

Jeg fikk nettopp et bilde tilsendt av en sak i dagens avis om meg selv. Overskriften og første setning i ingressen var «Voldtektsoffer June». Kjente jeg ble så utrolig provosert, for jeg ønsker på ingen måte noen skal se på meg på den måten. Jeg føler også at det jeg har gjort, og fått til i ettertid viser at jeg er alt annet enn et offer. Betydningen av offer er «skadelidende person / noe man taper eller må gi avkall på». Selv om jeg har hatt tunge stunder og vært langt nede, har jeg alltid kjempet og holdt meg oppe. Allerede i første dagboknotatene jeg skrev etter hendelsen visste jeg at slik jeg hadde det da, skulle det ikke være for alltid. Jeg skulle ikke la meg knekke, og kanskje en dag kunne jeg bruke erfaringen min til noe som kunne bli positivt. Det føler jeg nå at jeg har fått til på alle mulige måter.

På veien har jeg prøvd å hjelpe og inspirere både meg selv og andre, for det gir meg så mye tilbake. Glede, giv og kjærlighet hadde jeg ikke opplevd på samme måte om jeg så på meg selv som et offer. Jeg hadde heller aldri vært der jeg er i dag om jeg så på meg selv som det.

Hadde det ikke vært for nedturene jeg har opplevd i livet, hadde jeg heller aldri vært der jeg er i dag. For meg er dette den beste måten å tenke på, for jeg kan hverken endre på noe eller gå tilbake i tid for å viske bort hendelser. Jeg føler ikke jeg har tapt noe som helst, heller vunnet. Det er lenge siden jeg erkjente det som skjedde meg for 7 år siden, og jeg har aldri følt på hverken hat, hevn eller bitterhet. Hva hadde jeg fått igjen for det? Absolutt ingenting. Jeg velger heller å bruke erfaringene mine til noe som kan hjelpe og styrke andre. Derav åpenheten min om akkurat dette. Og derav stiftelsen «Vi Tror Deg». Vi Tror Deg-Stiftelsen er for meg en positiv stiftelse der man står sammen, støtter, sprer viktig informasjon og gjør endringer som er til det bedre for så mange. Slik vil det også bli med både boken min og foredragene mine. Selv om man snakker om noe som kan være tungt, vanskelig og blottlagt, så er det viktig, og forhåpentligvis kan det gjøre at folk får hjelp, klarer å åpne seg og ikke minst føle seg mindre alene –så kan man knytte det opp til så utrolig mye, uansett hva man har opplevd i livet.

Det er kun du som avgjør hvem du er, og ingen andre skal få sette et «stempel» på deg. Jeg hadde aldri valgt å stemple meg selv med et negativt ord, og det siste ordet jeg hadde stemplet meg selv som er nettopp «offer», for ferdig snakka det er jeg ikke i dag. Det jeg vil frem til her er rett og slett at slike overskrifter, tilbakemeldinger eller ord ikke er deg, for du er så mye mer enn en handling i livet ditt. Det er hvordan du velger å takle hendelsene og komme deg videre som burde definere deg. Som en god venn en gang sa til meg, aldri la noe negativt få lov til å definere deg.


For dere i Vestnes Kommune og nærheten, så holder jeg foredrag om nettopp dette neste uke! 13. juni (2017) klokken 19:00 holder jeg foredraget «fra offer til vinner»på Vestnes folkebibliotek. Dette er årets første Snakkbart-arrangement. Foredraget er gratis!

«Tomrefjordjenta June Holm er en ærlig, tøff og åpen blogger, som også har grunnlagt stiftelsen Vi tror deg. I tillegg skriver hun bok og har vunnet Gullpennen for sin formidlingsevne. Vi er glade for å kunne ønske velkommen til et inspirerende foredrag.» Veldig hyggelig om du vil komme ♥

NY FAVORITT PÅ LØKKA

God formiddag! Grünerløkka er det stedet i Oslo jeg har mest tilhørighet til, rett og slett fordi jeg har bodd der 5 av 6 år jeg har holdt til i Oslo. Jeg elsker atmosfæren, det urbane og at de har tatt vare på de historiske industribyggene, men bydelen hadde ikke vært det samme uten de små, koselige kafeene, restaurantene og de trivelige bakgårdene.

Nå har jeg oppdaget en ny restaurant på løkka som har blitt en favoritt! Trengte denne restauranten på listen min, for de andre matstedene jeg liker har ikke det samme å tilby som dette stedet. Dere har kanskje hørt om Kamai allerede, hvis ikke er det på tide dere får høre om det nå. Jeg og Julia dro på Kamai på mandag, og vi har nevnt flere ganger etterpå hvor god mat det var og ikke minst koselige omgivelser. Uteserveringen i bakgården er åpnet og vi satt oss i sola der med småretter, sushi, bao og god drikke. Slike kvelder håper jeg det blir mange av i sommer! Godt selskap, kveldssol, stemning og deilig mat som smelter på tunga. Jeg som ikke liker øl, fant også en øl jeg likte her! Det hadde jeg aldri trodd kom til å skje, men den gikk perfekt til maten vi spiste. Her er maten basert på det asiatiske kjøkkenet, og det var mange gode smaker og sammensetninger som må prøves.

Vi bestilte edamame bønner, tempura salat, the chicken bao, the tomato bao og to ulike typer sushi. Bao kan ikke sammenlignes med noe annet jeg har smakt faktisk, men at jeg kommer til å spise det igjen er det ingen tvil om for det var himmelsk –bare spør Julia 😉

Helt genialt at man også kan bestille fra Kamai gjennom Foodora! Måtte bare tipse dere, for får stadig spørsmål om gode restauranter i Oslo. I løpet av sommeren kan jeg også lage en liste med mine favoritter, så dere får mer inspirasjon.