TIME’S UP

Mitt aller første forbilde var Oprah. Hun er fortsatt et forbilde for meg, og kommer alltid til å være det. Da jeg hørte appellen hennes under Golden Globe tørket jeg noen tårer, kjente gåsehud og ble helt tom for ord. For hun fikk sagt det. Det vi har hatt på hjertene våre og som trengte å bli formidlet. Time’s Up! Og ja, det er det virkelig. Fortsatt er det mye som bli sagt, og dette må vi kommunisere og få ut. I noen uker nå så har jeg vært med på møter for å planlegge gårsdagens markering. Women March Norway + #MeToo-oppropene laget en flott marsj med godt over 1000 møtende i går. Det var flott program, aktivisme, mangfold og samhold.

Bakgrunnen for marsjen var for å vise omfanget av trakassering i alle former og med tydelige stemmer, samt gi klar beskjed om hvordan vi vil ha det fremover. Look back, march forward! Stolt av å ta del i dette, og ikke minst være med på en bevegelse som må til for å gjøre fremtiden vår bedre.

Vi stoppet ikke med markeringen, for etter den dro vi for å ta en kaffe som ble til mange timer med viktige samtaler! Folk jeg har vært så heldig å bli kjent med dette året, og som jeg ser opp til. Nancy Herz og Sofia Srour som holdt appell i går og er medforfattere i boken «De skamløse jentene». Iselin Shumba som også holdt appell, står bak oppropet #Stilleforopptak og er skuespiller. Kama Dualeh som leste et personlig dikt og er med i Black Lives Matter Norge. Stian Sandø som var konferansier og som står bak den fantastiske anti-voldtektsappen Flare som han har utviklet med tre venner. Den kommer snart ut, og jeg lover at den vil gjøre hverdagen tryggere for oss!

Tusen takk til alle som møtte i går ♥ Ser frem til fortsettelsen, for dette er bare en start!

DEPRIMERT, MEN IKKE PRIORITERT

Nedstemt. Tom. Likegyldig. Fraværende. Trøtt. Sliten. Lei. Tiltaksløs. Mye søvn.

Det kom i forrige uke. Egentlig helt uventet og ut av det blå. Depresjon. Jeg tror ikke det er vedvarende, bare et signal om at jeg nå må hjelpe meg selv før jeg kan hjelpe andre. Jeg har ti baller i lufta, og klarer ikke å finne en balanse, roe meg ned eller slappe fullstendig av før noe stopper meg. Jeg er «på» hele tiden, og tilgjengelig alle steder. Så får jeg dårlig samvittighet av å føle at jeg ikke strekker til. Er fortsatt dårlig på å si nei, og går på autopilot for det meste. Det har skjedd før også. Kan føles som en evigvarende sirkel det er vanskelig å bryte ut av.

Det kjipe når man har det vanskelig og vil ha hjelp er at man ikke får hjelp. Jeg var hos en utrolig dyktig lege denne uken. Han henviste meg til psykolog, men det han sa visste jeg fra før «du som er så velfungerende, ressurssterk og med selvinnsikt blir dessverre ikke prioritert». Det er som at man må låse seg selv inne i leiligheten i flere måneder, ønske å ta livet sitt eller utøve skade på andre for at man skal få hjelp. Det er ikke aktuelt å overdrive for å få hjelp. Det er heller ikke aktuelt å sette meg selv foran noen andre, noen som kanskje trenger hjelpen mer enn meg. Da klarer jeg meg vel like fint uten, men det hadde vært utrolig godt å få utløp for tanker og følelser. Det er så mye i hodet mitt i blant at det føles som det eksploderer, og andre ganger kjennes det bare helt tomt, som at jeg er ingenting. Det hadde vært godt å snakke med en profesjonell og utenforforstående. Jeg har mange gode venner og en fantastisk familie, men det er ikke sånn at jeg vil laste de med det (selv om det skjer til tider nå). Jeg vil helst klare meg selv. Selv om jeg har selvinnsikt, klarer jeg ikke finne årsaken til hvorfor jeg har en konstant indre uro og føler ting må skje hele tiden. Det er jo ikke bra i lengden. Dette vil jeg gjerne bli bedre på, for da vet jeg at jeg hadde fått det bedre selv også. Jeg kunne ha unngått at disse nedturene blir så store.

Det er noe dritt at jeg og andre som er i samme situasjon må vente flere måneder, kanskje over et halvt år for å få hjelp. Da jeg hadde panikkangst hver dag og tenkte på å ta livet mitt, så måtte jeg vente i tre måneder for å få hjelp hos psykolog. Det er dritt at vi ikke har bedre hjelp innen psykisk helse i Norge. Flere og flere sliter, men likevel er ikke tilbudene tilstrekkelig. Det hadde vært forebyggende å få hjelp med en gang man trenger det og/eller ber om det. Det vil også være mer økonomisk for samfunnet.

Før eller siden opplever vel alle en mildere eller mer alvorlig grad av depresjon. Jeg lurte på om jeg skulle skrive om dette eller la være denne gangen, siden jeg har tatt på meg en rolle med å hjelpe andre. Kanskje andre blir redd for å be om hjelp fordi jeg selv ikke har det så bra nå. Slik skal det ikke være, for vi er alle mennesker. Vi skal ikke være redd for å være ærlig, be om hjelp eller si fra om noe er galt. Alle har sine perioder i livet, og alle perioder kan ikke være like bra. I tillegg til det er jeg både en ærlig og åpen person. Ganske ujålete egentlig. Det er viktig for meg at det kommer frem på bloggen min også. Det er også lov å si nei i blant. Man kan ikke gjøre alt eller redde verden på egenhånd. Selv om jeg skulle ønske det var mulig.

Nå skal jeg bruke helgen og de neste ukene godt. Lytte til kroppen, si mer nei og slappe av. Jeg skal også tilbringe tid med gode venner som gir meg gleder og gode samtaler, for jeg vet det gjør godt for meg. Som noen fortalte meg, det er mulig dette bare vil vare noen dager eller uker, men om du gir alt du har med en gang du føler det er en bra dag, er det lett at du faller igjen. Tankene er heldigvis ikke så mørke som de har vært før, og jeg vet at jeg får det bra igjen om jeg bare tar vare på meg selv i en periode –så skal jeg gjøre alt jeg kan for at det ikke bare er for en periode, men for alltid. Jeg savner å ha den balansen i livet nå. Jeg er tross alt den viktigste personen i mitt liv, og du i ditt –derfor må vi ikke glemme oss selv. Dere må huske å lytte til hva kroppen sier, og sliter du med det samme som meg er det en trøst at det kommer bedre dager. Det har jeg bevist for meg selv flere ganger nå.

“VÆR SÅ SNILL, IKKE SVIKT HENNE IGJEN”

I sommer møtte jeg Bente og Trude. Mor og datter. På forhånd hadde jeg noen telefonsamtaler med mor. Hun trenger å snakke med noen som forstår. Og jeg forstår, selv om saken er grusom. De har akkurat hatt en tøff tid i tingretten, der datteren hennes er fornærmet. Nå var saken offentliggjort i medier, selv om partene ble holdt anonyme. Overskriftene løder slik «vaktmester dømt for overgrep mot barneskoleelev». Ikke bare en gang, men i følge dommen ble hun utsatt for opptil tretti overgrep på skolen. Vaktmesteren blir dømt til 6 år, men anker på stedet.

Jeg husker første møte godt, og jeg vil muligens aldri glemme det. Det var en varm junidag, og vi sitter på brygga med sola i ansiktet. En kontrast til hva vi skal snakke om. Det som foregikk på et mørkt, kjølig, teknisk rom på skolen med vanntanker. En vaktmester, som er over 30 år eldre enn den fornærmede, utfører seksuelle overgrep mot henne ukentlig. Hun er et barn, og vet ikke om handlingene som foregår er riktig eller feil.

Trude virker ikke interessert i å snakke med meg fra starten av. Jeg stiller spørsmål, men får korte, avisende svar tilbake. Jeg smiler, men får ikke et smil tilbake. Steinansikt, tenker jeg at hun har. Jeg prøver mitt beste å være varm, tilbake er hun kald. Jeg spør meg selv om jeg kan hjelpe Trude. Uventet snur førsteinntrykket. Over en time har gått. Samtalen med meg og mor blir dypere, og jeg åpner meg mer. Små drypp fra Trude kommer. Før dryppene blir hyppigere. Hun starter å åpne seg opp om dyr, venner, interesser, skole og fritid. Når det føles naturlig kommer vi innpå «det». Hva som har skjedd. Tillitsforhold som har blitt brutt gang på gang, og litt om tiden før og etter det vedvarende traumet. Trude viser nå følelser. Det er tårer, og når vi bytter samtaletema kommer smil og latter. Jeg kjenner at skuldrene senker seg og at møtet får betydning. Det tok bare litt tid før det føltes naturlig for Trude å åpne seg.

Siden første møtet har jeg opprettholdt kontakten med mor og datter. Tidlig spurte de om jeg ønsket å støtte dem når saken kom opp i lagmannsretten. Det svarte jeg selvsagt ja til. I mellomtiden har det blitt mange telefonsamtaler og oppdateringer om saken. Både mor og datter har ringt når de har hatt behov for å snakke om noe.

Da jeg arrangerte MeToo-markeringen foran Stortinget, på vegne av Vi Tror Deg-Stiftelsen, holdt Trude appell. En utrolig viktig og sterk appell som etterlatte inntrykk hos alle. Jeg holdt rundt henne mens hun leste ordene fra papiret. Tårene rant kontinuerlig ned kinnene mine. Denne gangen viste Trude også følelser, men det kom ikke med det samme. Masken som hun har holdt på i mange, mange år, har begynt å forsvinne litt etter litt det siste året. Det ekte ansiktet hennes har blitt mer og mer synlig. Spør du meg er det en seier. Man skal ikke være redd for å vise hvem man er eller for å vise følelser, men jeg skjønner også at det har vært vanskelig for Trude å vise alle følelsene hun har holdt inni seg. Hun gikk i mange år med tanken om at det var lettere å skjule og holde det inne.

Nå fortalte Trude historien sin for alle. Kanskje kunne mobberne trekke seg tilbake. Forstå hvorfor Trude har vært som hun har vært, forstå at «problemer» ofte har en årsak. Men det viktigste for Trude var ikke at folk skulle forstå henne, det var å hjelpe. Det var også derfor hun klarte å anmelde dette. Hun ønsket ikke at lillesøsteren hennes og andre som gikk på skolen skulle gjennomgå det samme som hun selv hadde blitt utsatt for av vaktmesteren. Kanskje andre som har gjennomgått lignende, kunne klare å fortelle det til noen fordi hun gjorde det. Møter man Trude og blir kjent med henne forstår man at hjertet hennes er fylt med varme, godhet, omsorg og kjærlighet.

Selv om Trude har blitt sviktet gang på gang, har hun klart å stå i det på sin måte. Det forteller mye om styrken hun innehar. Fra tidlig barneårene opplevde Trude vold fra far. Ikke bare mot seg selv, men hun ble også vitne til at det blir utført mot mor. Dette preget familien i stor grad. Det som skal være trygt og fint innenfor husets vegger er det motsatte. Trude får også en lillesøster når hun er seks år gammel. Mor og døtre klarer etter hvert å rømme fra Sverige og over grensa. Når Trude begynner på skole i Norge er hun fra starten av et mobbeoffer. Familien får hjelp fra flere hold, men Trude opplever ikke at hjelpen strekker til, noe som dessverre ikke gir en trygg og fin hverdag på skolen. Hun sitter med mye aggresjon. Daglig mobbing gjør det ikke bedre, og noen av barna tar mobbingen til nye høyder «fordi det er morsomt å se henne sint». Andre barn blir redd henne og trekker seg unna. Mor har utallige møter og samtaler med skolen og hjelpeapparater. De prøver å tilpasse seg barnet, men spørsmålet er, hjelper det? Blir Trude forstått? Får hun hjelpen hun trenger? Jeg vil si nei. Trude får en ordning der hun kan gå ut fra klasserommet når hun ønsker. Hun er et lite barn som blir overlatt til seg selv. Ingen følger med henne i det hun går ut av døra til klasserommet. Noen ganger går hun også ut av skoleområdet. Hun går som regel ut av klasserommet flere ganger i løpet av skoledagen. Hun går ofte i gangene på skolen, og der møter hun ofte vaktmester. Han kjenner til problemene til Trude, og det gjør alle andre som jobber på skolen også. Ei lita jente som blir sett på som et «problembarn». Ikke et riktig ord å bruke, for jeg vil si at det ikke finnes «problembarn». Det er barn som ikke får den hjelpen og forståelsen de har behov for. Trude får et tillitsforhold til vaktmester, da han er både snill og hyggelig mot henne og behandler henne ikke som de andre på skolen gjør. Trude får hjelpe han med å utføre diverse arbeid på skolen, og da føler hun også at hun kan gjøre nytte for seg og ikke bare være et «problem». Men hva skjer videre? Inne på vanntankrommet der ingen ser? Etter at tillitsforholdet har bygd seg opp, starter alle seksuelle overgrepene.

Trude forteller om ubehagelige episoder med vaktmester til mor, venninner og rektor. Mor ringer rektor for å fortelle om det, og han sier han skal ta tak i det. Rektor har en samtale med vaktmester, men mer skjer ikke. Mor får ikke videre oppfølging fra rektor. Trude går også til rektor for å fortelle om ubehagelige opplevelser med tre andre jenter, og i rettssaken kommer det frem at flere har varslet. Rektor svarer alle med at det er på grunn av kulturforskjeller at vaktmester oppfører seg slik, da han er fra Brasil. Rektor har også fortalt til en annen vaktmester på skolen (sjefen til den dømte vaktmesteren) at han har fått klage angående hans ansatt, men at han ikke tror det kommer til å bli noe sak om det i Romerike Blad. Her sier rektor indirekte at det er noe alvorlig som foregår på skolen som det kan bli en nyhetssak om, men han ser ikke noe hensikt med å gjøre noe med det likevel. Rektorens latskap, ansvarsfraskrivelse og likegyldighet blir til konsekvenser. Store konsekvenser. De seksuelle overgrepene kunne ha blitt stoppet mye før -og mange av de ubehagelige episodene som skjedde kunne også ha vært unngått.

«Vær så snill. Ikke svikt henne igjen», var ord jeg fortalte meg selv igjen og igjen under rettssaken. Hadde det skjedd at hun ble sviktet, hadde jeg fått en psykisk knekk. Bare som støtte disse dagene i retten satt jeg der anspent, med skuldrene hevet og følte meg helt tappet av energi og krefter når dagen var over. Når det er så vanskelig for meg, så forstår man viktigheten av å være der for de som står midt oppi det. Noen kilo rant av skuldrene mine da lagretten dømte tiltalte. Så kom straffeutmålingen. Etter min mening er 4,5 år en mild dom i denne sammenhengen når det er mot barn. Dette med tanke på den lange tiden det foregikk og alle som har blitt rammet.

Selv om jeg trodde at jeg forstod, så viste omfanget seg av denne saken å være enda større da jeg satt i rettssalen. Ei jente som har blitt sviktet hele livet. Mor som prøvde å gjøre alt for jenta si, men likevel ikke fikk den hjelpen hun trengte. Dette har tappet de begge, og det vil kanskje alltid prege de. Skole og enkelte som har stått til ansvar for å hjelpe Trude er de som har sviktet mest. Det ble slik at Trude mistet tillit til skole, psykologer, systemet og mennesker generelt, og det med god grunn. Nå ble de ikke sviktet, men trodd.

Nå håper jeg Trude og familien ikke opplever noe mer svikt. De har vært gjennom nok. Jeg håper også at historien får alle til å åpne øynene. Se, høre og tenke over ting. Det er som regel en grunn til at alle er som de er. Jeg håper alle som har mobbet, snakket stygt om Trude og behandlet henne dårlig på veien går inn i seg selv, erkjenner feilen de har gjort og ber henne om unnskyldning.

Innlegget er skrevet med tillatelse fra Trude og Bente.

Denne klemmen ble helt spesiell for mor og datter. Dommen hadde falt, og de ble trodd  ♥

INSPIRASJON TIL FORNUFTIG TRENING

Hva er et nytt år for deg? Mange sier blanke ark, nye muligheter og forandringer. Gjerne nyttårsforsett. For meg er det nye året en fortsettelse. Jeg tar med meg det som har gitt meg positivitet, energi, glede og lærdom. Trening er en av de tingene jeg skal ta med meg i 2018, for det har gitt meg mye. Siden jeg startet i september, føler jeg det har vært med å gjøre meg til en bedre versjon av meg selv. Slik skal det fortsette. Det var et stort steg i begynnelsen, men det har blitt gøy og nødvendig.

Hva lærte jeg av treningen da jeg kom i gang? At jeg fort kan tenke svart-hvitt, og gi alt jeg har når jeg kommer i gang, både med kosthold og trening. Det tror jeg ikke er typisk for bare meg, men mange andre også. I det langsiktige løp kan det være vanskelig å holde ut, så det er bedre å gjøre det til en overkommelig livsstil. Å finne en balanse er viktig for at ikke nyttårsforsettene skal dabbe av etter noen uker. Så hvem vil du være? Hun eller han som hadde en god start, men brå avslutning? Hun eller han som hadde en jevn overgang og holdt det gående som en livsstil? Jeg vil absolutt være hun som klarer å holde treningen og kostholdet jevnt gjennom hele året, og ha en livsstil som en sunn og fornuftig, men ikke kjedelig.

Hvert år, så starter det med avisforsider og nettsaker som utelukkende består av slanking, trening, bedre vaner og kosthold. Det er lett å la seg rive med, men i år overser jeg dette. Jeg skal ikke bli påvirket, men heller finne min løsning –da på egenhånd, uten en guide i et ukeblad, noen råd eller hva jeg skal få tillate meg og ikke. Glem å gå ned fem kilo på fem uker, eller trene hver dag i tre måneder (ja, jeg har lest om de begge). Gjør noe som gjør deg fornøyd, og som du kan leve med i hele 2018!

Små endringer kan gjøre store forskjeller. Jeg vil fortsette med å få råd fra PT om hvordan jeg kan forbedre treningen, få variasjon og gjøre øvelser riktig og med program. Det har gjort treningen for meg gøy, i tillegg til at det har vært en trygghet. Trening skal nemlig ikke være kjedelig eller et tiltak, det handler om å bruke kroppen på en måte man liker. Det finnes også utrolig mange former for trening.

Hvordan kan treningen gi deg noe nytt i 2018? Uten at det blir skummelt? En stor kontrast? Eller vanskelig å opprettholde?
1. Lag en ny spilleliste: En liten endring kan gjøre det mye gøyere som nevnt! Musikk på ørene kan gjøre at man kobler av, samtidig som kroppen er i aktivitet og presterer. Kanskje får det deg til å yte litt ekstra, samtidig som du smiler. Musikk får humøret mitt opp, og gjør det lettere å motivere meg selv!

2. Hva motiverer deg? Uansett hva jeg gjør, om det er på jobb, trening eller i fritiden, så har jeg en plan og noe som motiverer meg. Å sette seg ned, skrive en oversikt over hva man ønsker med delmål og mål kan hjelpe meg på veien. Bare sørg for at det er realistisk og overkommelig, slik at man ikke skuffer seg selv på veien. Husk også at det er bra nok å gjøre sitt beste. Har du noen «dårlige» dager, så er det aldri for sent at det snur. Ikke vent med at noe skal skje, men få det til å skje selv!

3. Få en treningspartner: «Jeg har ingen å trene med…». Den har jeg hørt, men det er bare tull! Da ser man begrensninger og ikke muligheter. Gjenoppta kontakten med noen du ikke har snakket med på en stund, og kanskje kan gamle vennskap blusse opp igjen. Spør noen i familien så dere får mer til felles. Hør med en klassevenn eller tidligere klassevenn, eventuelt kollega (det er sunt å møtes andre steder enn i klasserommet og på arbeidsplassen). Få med kjæresten eller en god venn, og prøv noe nytt sammen. Vi har mange mennesker rundt oss, både kjente og ukjente. Du kan også høre med naboen om du kan ta en joggetur med hunden deres. En treningspartner kan være en drahjelp som gir treningsøkter og aktiviteter mer mening!

4. Få en PT: Om alternativet over ikke er aktuelt, kanskje en PT kan være det? Jeg har ikke bare fått meg PT, men også en god venninne i Anette som er PT-en min! Det har gjort treningen gøyere og mer meningsfull. Jeg har også blitt tryggere takket være råd, motivasjon og instruksjoner av Anette.

5. Noe nytt: Om det er å melde seg inn i et treningssenter, få PT, kjøpe nye treningsklær eller fylle kjøleskapet med frukt, grønt og næringsrike ingredienser –det kan være noe nytt og positivt for å gi ekstra motivasjon. Om du ikke gjør det nå, så kanskje det kan være en belønning etter hvert som du har holdt på ønsket livsstil eller vist fremgang. Du vet hva som motiverer og gjør deg selv glad!

Mer inspirasjon av innleggene jeg har skrevet i samarbeid med Evo:
1: Alle passer inn på et treningssenter
2. Jeg føler meg endelig som meg selv igjen
3. Hvorfor trening har blitt så gøy og viktig for meg

Håper du er klar for å ta fatt på 2018 med en realistiske og fornuftig livsstil.  Om du skal trene og være aktivitet (noe jeg håper du vil), så gjør det for deg selv, for å bry seg om egen helse og ta vare på den fantastiske personen du er!

ÅRETS ROMSDALING

Noen spurte meg hva det fineste jeg fikk til jul var. At jeg har det bra og at jeg har fått mye tid med familie og venner, svarte jeg. For det er det fineste, og vi skal ikke ta noe for gitt. Jeg gjør hvert fall ikke det, for da setter man ekstra stor pris på det man har og får. Hadde noen spurt meg nå, hva det fineste jeg fikk til jul var, så hadde jeg også lagt til at jeg vant hedersprisen «Årets Romsdaling». For det ble helt spesielt for meg.

2017 kunne virkelig ikke avsluttet bedre. Skal ærlig innrømme at jeg fikk gåsehud og kjente på en enorm takknemlighet da jeg fikk en telefon jeg aldri vil glemme. Det var redaktøren i Romsdals Budstikke. Han lurte på om jeg visste hvorfor han ringte. «Jeg tør ikke å håpe på at det er derfor du ringer», sier jeg. «Jo, det er det, det er nemlig slik at du er kåret til Årets Romsdaling 2017». Jeg måtte kjøre bilen til side og sette på blinklysene. Når jeg la på telefonen lurte jeg på om noen hadde tulleringt meg. Måtte google telefonnummeret og forsikre meg om at det faktisk var redaktøren, og ikke en annen person som utga seg for å være noen andre. Det begynte å synke inn. Jeg smilte ekstra mye, og kjente på en stolthetsfølelse.

Dette ble årets tredje pris, og den smaker minst like bra som de to andre. Føler dette er den beste bekreftelsene jeg kunne ha fått på at jeg gjør det som er riktig for meg nå. Må også si hjertelig takk til redaksjonen som nominerte meg sammen med 9 andre verdige kandidater, og så må jeg si hjertelig takk til alle som har valgt å gi sin stemme til meg.

Hvorfor denne prisen er så spesiell, er fordi jeg for 8 år siden opplevde noe som var så vanskelig at det var på grensa til å ta livet av meg. I tillegg til dette så opplevde jeg at mange ikke trodde meg og snudde ryggen til. Nå, åtte år senere, har jeg bevist for meg selv gang på gang at jeg har snudd sårbarhet til styrke. Jeg har også fått bevist utallige ganger at folk tror meg og støtter meg. Denne prisen er virkelig en bekreftelse på det! Kom til å tenke på at jeg var i Molde for nøyaktig et år siden, og da gikk jeg gjennom Storgata og fikk angstanfall som var så kraftig at jeg begynte å gråte. I år gikk jeg samme veien og smilte for meg selv, og etter besøket tenkte jeg at jeg aldri før har hatt et så hyggelig besøk i Molde. Det er en seier, og du verden så langt man kan komme seg med tiden.

Forsiden av avisen og nyhetssak i Romsdals Budstikke 30. desember 2017:

Fotograf: Erik Birkeland / Romsdals Budstikke

Premien – i tillegg til en fantastisk ære og støtte – var et kunstverk fra Arne Nøst som gjorde meg helt målløs! Det viser en sterk kvinne som står oppreist i motvind. Igjen tusen takk for all støtte! Hvis dere synes jeg fortjener det, kan dere stemme på meg til Årets Gullpen og Årets Sterke Mening i Vixen Influencers Award her.