27 ÅR

Bursdagsjente! Nå føler jeg virkelig at jeg begynner å tre inn i de voksnes rekker, men om jeg føler meg voksen? Både og. I følge gratulasjoner er jeg både gal og morsom, og at jeg nettopp kan være dét beholder på en måte barnet i meg. Det er nok likevel ikke det som beskriver meg best, for vi er sammensatte og har en rekke egenskaper. Jeg er stolt av hvem jeg er, selv om livet byr på utfordringer i blant og en rekke opp– og nedturer. Alt i alt er det flott, for man lærer av det og blir mer reflektert. Det jeg muligens setter mest pris på – i tillegg til alle gode menneskene jeg er så heldig å ha i livet – er at jeg er under en konstant utvikling. Bare fra mine 26 år til 27 år, har livet mitt og jeg personlig endret meg. Ikke til en annen person, men forhåpentligvis en bedre versjon av meg selv. Jeg er spent på hva året som 27 vil medbringe!

I dag fikk jeg lyst å bla i gamle fotoalbum. Se på June fra nyfødt og frem til jeg var fem år. Noen ganger savner jeg den bekymringsfrie, lekne og naive jenta som ikke visste hva livet og verden har å by på. Hadde vært deilig å spole 27 år tilbake i tid i blant. Til da jeg ble lagt i hendene på foreldrene mine for første gang. Det var siste vintermorgen i februar 1991 på Ålesund sykehus. Mamma og pappa fikk sitt første barn som etter hvert ble en søskenflokk på tre. Mitt første hjem beholdt jeg til mine 16 år, og jeg var heldig som fikk en trygg barndom med mye glede og kjærlighet. Det hadde også vært deilig å spole tilbake til da jeg lærte å gå, fikk søsknene mine, fikk smake sjokolade for første gang, leke utendørs uten tilsyn eller hva med første skoledag. Tenk alt vi får oppleve på disse årene!

Haha, det er så morsomt å se at personligheten kommer tidlig frem. Jeg kan hvert fall kjenne meg selv igjen utifra disse bildene, og på en måte forstå hvem jeg er og at det ikke er helt tilfeldig. Vet ikke om det ga mening, men dere forstår kanskje!

 

 

Husker jeg elsket å pynte meg, låne sminke fra kusinene mine, finne klær å kle meg ut i og ikke minst være aktiv fra morgen til kveld. Jeg hadde også god tålmodighet å kunne pusle med spill, perler og tegnesaker en evighet. Vel, nå er dette et kvart hundreår siden (hjelpes så gammel jeg høres ut når jeg skriver det, haha). Glad- og godjenta har blitt 27 år!

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Noen storfeiring blir det ikke i dag, men det blir en hyggelig feiring! Er så utrolig glad for at Astrid og Kristine er hjemme i Tomrefjorden samtidig som meg nå, så i dag skal vi ta en roadtrip til Ålesund, spise god mat og kose oss før jeg får siste rest av kvelden med familien. Det er mer enn bra nok for meg, og så er det jo så kos med alle gratulasjoner som kommer inn. Bursdag er alltid stas, og så er det jo bare en gang i året 😉

LOUIS THEROUX

Det er så mye som kan inspirere, glede eller gi oss lærdom. Jeg vil dele noe av dette med dere i en fast spalte som heter ukens anbefaling. Denne uken vil jeg tipse om en mann og serie som virkelig inspirerer meg, nemlig Louis Theroux. En journalist som etterlater meg mer reflektert, åpen og klokere. Det er jeg sikker på at han vil gjøre med dere også! I serien sin kommer han inn i miljøer som er lukket for de fleste av oss, og han avvæpner de vanskeligste intervjuobjektene, får de til å bli trygge og åpne seg om noe som kan oppleves sårt og farlig. Setter sånn pris på at ei venninne tipset om denne serien, og håper dere også vil gjøre det!

Noen episodebeskrivelser:
– Spisvegring er den psykiske lidelsen som dreper flest briter. Louis snakker med kvinner med anoreksi og prøver å forstå den farlige makten sykdommen har over dem.

– Houston er sentrum for menneskehandelen i USA, og de fleste ofrene tvinges til å arbeide i sexbransjen. Louis møter noen av aktørene i Houstons prostitusjonsmarked.

– Ett av ti barn fødes rusavhengige i Huntington, West Virginia. Overforbruk av smertestillende har ført til en fatal avhengighetsepidemi i USA, og mange må ty til heroin.

– Milwaukee er en av de fattigste byene i USA. Byen preges av raseskille og kriminalitet, og forholdet mellom mange av byens svarte innbyggere og politiet er anstrengt.

Episodene i siste sesong (sesong 8) er bare tilgjengelig en måned til, så se de før det er for sent. Se alle episodene gratis på NRK.no, ved å klikke deg inn her. 

Skal jeg en gang bli programleder vil jeg møte intervjuobjekter på samme måte som Louis, være fri for fordommer og åpen for alt. Det er nemlig det som gjør Louis så inspirerende og lærerik for meg. Ikke uten grunn han har vunnet pris for å være den beste britiske programlederen!

FAMILIENS NYE MEDLEM

Forrige helg kom broren min til Oslo for å hente familiens nye medlem! I litt over en uke nå har hun blitt husvarm, gitt mye glede og kjærlighet til oss. Jeg dro hjem til Tomrefjord på søndag for å bidra og hjelpe til, og du verden så koselig det er. Disse firbeinte har så mye å gi, og det smelter hjertet mitt fullstendig. Denne lille jenta er valpen til Canelo. Min første hund som jeg fikk andre året jeg bodde i Oslo. Han har blitt 9 år nå, og familien ønsket å ha noe etter han. Før nyttår fikk han ikke mindre enn 10 valper etter seg. Et kull på seks, og et kull på fire. Alle er helt nydelige, så det var ikke lett å velge bare én av disse. Skulle jo gjerne hatt enda flere, men det krever arbeid og oppfølging også, men vi er så lykkelig for å ha fått et nytt familiemedlem og for at det ble akkurat denne lille jenta. Hun var bare 68 gram da hun ble født, og navnet i stamtavlen er ikke annet enn «Nice Surprise», siden hun var den aller siste som kom av de seks i første kullet, var frisk og fin. Ikke ofte chihuahuaer får så mange i et kull, og i tillegg overlever. Siden vi bare har hatt henne en uke har vi ikke landet helt på navn, men vi ble enige om Elly først, men så føles det også så naturlig å kalle henne Lille, siden hun var minste i kullet, men også er en liten miniversjon av pappaen sin.

Se hvor skjønne de to er? Heldigvis har de blitt gode venner, men tror ikke eldste mann skjønner at han er far til den lille jenta!

 

Nå har jeg vært inne med de to hele dagen, så skal ut å rusle meg en tur. Merker at dette er en liten ferie for meg, trenger å samle meg litt om dagen og da er det godt å komme hjem til Vestlandet for fullstendig ro. Vi snakkes ♥

GENIAL OPPRYDNING

Jeg har en opprydning og legger ut masse på Tise om dagen! Om noen er interessert er det bare å ta kontakt. Dette er forresten ikke noen reklame for Tise annet enn at jeg bruker appen daglig og synes den er helt genial. Har solgt veldig mye gjennom Tise allerede, og kjøpte meg senest en kåpe der i dag. Er så kjipt at ting som har feil størrelse, ikke passer lengre eller som man selv har gått lei av (men andre liker), skal bli liggende ubrukt og ta plass. Deilig med en opprydning som kan glede andre.

Vi snakkes i innboksen på Tise om du er interessert i noe!

ET STEG FREMOVER

Jeg har har lent meg tilbake og gjort noe jeg ikke har vært så flink til gjennom livet. Å tenke på meg selv. 

Når man alltid setter noe eller noen foran seg selv, så sier man til seg selv at man ikke er viktig. Når man lar egne behov vike unna for andres behov, så sier man også til seg selv at man ikke er viktig. Eller hva med alle gangene man sier ja, når man egentlig vil si nei. Da sier man også det. Også alle gangene man kjenner at man trenger å hvile, men ikke tar seg tid til det.
Det går helt fint å sette egne behov til side innimellom, men når man gjør det igjen og igjen over lang tid så får det konsekvenser.

Nå har jeg tatt en liten pause for å sette meg selv først. Det har vært etterlengtet og nødvendig. Gnisten begynner å komme tilbake og jeg føler meg litt bedre. Likevel er det nå jobben starter, og for meg blir det muligens en kunst å få det til –nemlig å finne en balanse. Sette mine egne behov først, si nei uten å ha dårlig samvittighet og ta meg tid til å hvile, ha det gøy og ikke la stress utenfor påvirke meg. For alt dette gjør at jeg har glemt litt av hvem June er, og jeg har stilt spørsmålstegn til ting jeg aldri burde ha stilt spørsmålstegn til, bare fordi jeg har vært så sliten. Det er klart dette ikke går bort over natta, og jeg er fortsatt ikke der jeg skal være helt enda, men jeg føler jeg er på et riktig spor og håper jeg holder dette sporet i lang tid. Jeg kommer sikkert til å glemme meg noen ganger fremover også, og ta meg selv i å gå litt for fort frem og kanskje sette egne behov til side, men jeg tror og håper at jeg er en lærepenge rikere.

Vi må alle stoppe litt opp, stille oss selv spørsmål om vi gjør det som er riktig for oss eller ikke. Grunnen til at jeg sier det er fordi jeg møter så mange som forstår situasjonen min fordi de har vært der selv eller er der. Vi lever nå, og må gjøre det beste ut av det, og da er det viktigste vi kan gjøre å ta vare på oss selv. Jeg er den viktigste personen i mitt liv, og du i ditt. Har man ikke noe til seg selv, har man heller ikke noe å gi til andre.

Jeg ville bare skrive dette innlegget til dere før jeg starter bloggingen som «normalt» igjen. For jeg har hatt lyst lenge, men ikke prioritert det. Nå skal mine behov settes først og det er deilig å møte det med følelsen av at jeg har tatt et steg fremover. Ta vare på dere selv, og drit litt i «hva alle andre mener».