ET NYTT KAPITTEL

Noen ganger må et kapittel lukkes for å åpne et nytt. Selv om det er mye nytt i vente, så møter jeg det med en god følelse. Det første som skjer er at jeg skal flytte ut av leiligheten jeg har bodd i de siste to årene. Jeg tar med meg flyttelasset til St. Hanshaugen i en fin leilighet der. Vel og merke bare midlertidig stopp, for jeg skal eie noe eget! Forhåpentligvis vil den dagen komme før jeg vet ordet av det, for jeg er så klar! I dag har jeg bydd på min aller første leilighet, og holdt budrunden gående en stund sammen med en annen part. Valgte å si stopp på et punkt, og tror nå at en enda bedre mulighet dukker opp. Selv om det ikke gikk på første forsøk, er det godt å være i gang i det minste.

Ikke bare det, men jeg har fått en jobb jeg har drømt om en stund! Herlighet så glad jeg er for det. Vil være min egen sjef, i tillegg til at jeg får samarbeide med andre. Jeg skal nemlig være programleder og prosjektleder i noe jeg kommer til å dele mer om på sikt. Jeg er så stolt over meg selv for å ha fått det til, ikke minst at jeg har turt å gå min egen vei. Det kribler i hele meg for å ta fatt på det som er i vente, og jeg er sikker på at mange flere enn meg vil sette pris på det hele. Jeg er sulten, ivrig og veldig, veldig klar! 💛

ALT ER LOVE

OSLO PRIDE! 🌈

Så mye kjærlighet har jeg aldri opplevd på en dag. Så mye glede har jeg heller ikke opplevd på en dag. For en stemning, og for en folkefest. Dette er virkelig en opplevelse som går rett inn i minneboken. Hvert år fra nå, så skal jeg utvilsomt være med på Pride. Har hatt lyst å dra tidligere også, men ikke hatt muligheten, men nå er det nesten sånn at jeg skammer meg for det.

Jeg var så heldig å være med på flåten til Kari Traa i år. Her var det deilig musikk over anlegget, sang, dans og en helt super gjeng! Når «Euphoria» ble spilt av, tenkte jeg at dette er virkelig er definisjonen på eufori. Ordentlig lykkerus blant alle jeg så, og stemningen kjentes helt inn til hjertet. Denne dagen er viktig, og det er det ingen tvil om at folk flest synes, når det er over 300 000 mennesker som deltar (det er flere enn det var på 17. mai, det). Å elske er og skal være en menneskerett, og kjærligheten skal alltid seire over alt!

Tusen hjertelig takk for denne dagen. Tusen hjertelig takk til alle som deltok. Tusen hjertelig takk for alle som har tatt kampen før, nå og i fremtiden. Tusen hjertelig takk for kjærligheten som ble vist. En spesiell takk til Tonje Garvik og Kari Traa som stod i spissen for opplegget jeg var med på denne dagen. Føler meg så privilegert for å ta del i noe så fint. La oss fortsette å vise kjærlighet, rettferdighet, likestilling og inkludering, for da blir ALT så mye finere og bedre. 💕

VIL FLY IGJEN

Skrevet 5. mai 2019:
For første gang har jeg beskrevet det som en risikosport. For første gang har jeg sagt at det er som å stå på kanten av et stup. For første gang har jeg sagt at jeg er som en skadeskutt fugl som prøver å fly igjen.

Greia er at vi plutselig møter noen, og kanskje skjer det når vi minst venter det. Kanskje vil man klype seg selv i armen for å spørre om det virkelig er sant også. For jeg kunne virkelig ikke skjønne, og når jeg ser meg tilbake blir jeg forundret over egne handlinger. For hvordan kunne det jeg aldri trodde kunne skje, faktisk skje. Jeg gikk med en tanke om at jeg aldri kunne tørre å åpne opp, fordi jeg var for sårbar i utgangspunktet. Jeg hadde også sagt at jeg aldri kom til å møte noen, for jeg kunne virkelig ikke se for meg hvordan det skulle skje. Det lå nemlig for mange hindringer i veien for meg. Jeg ønsket det, men det ble så skummelt at jeg likevel ikke ønsket det.

Lenge har jeg gått i et mønster uten å ha vært bevisst over det. Det siste halvåret har jeg derimot blitt bevisst, og åpnet opp for at jeg må endre mønsteret og forandre meg. Lettere sagt enn gjort, men jeg visste det måtte til. Det føles som jeg har tøyd en strikk lengre og lengre, nesten ventet på at den skal slite. Det føles også som jeg har brukt lang tid på å bygge opp en mur foran meg. Den er høy og solid etter mange år i dette mønsteret. Det føles som den har vokst seg større og større for hver gang jeg har prøvd å slippe noen til tidligere, og jeg vet at den ikke kan rives av hvem som helst. Som at det måtte en spesiell person til for å hjelpe meg med å rive den. Enda hvor selvstendig jeg har vært og er, så har jeg lært at det er godt med hjelp også. I dette tilfellet tror jeg det vil være umulig å fjerne muren uten hjelp fra noen som viser meg trygghet, gjensidighet, tillit og respekt.

Muren som har vært som en trygg beskyttelse, men det betyr ikke at jeg ønsker at den skal være der. Den har kommet som en følge av erfaringer jeg skulle ha vært foruten. Nå som den rives ned, føles det som en «følelsesmessig berg- og dalbane», og den karusellen går både høyt og lavt, raskt og sakte. Men den får fortsette å gå, fordi jeg har troen på dette. Det har ikke vært et alternativ å stoppe karusellen, så her trosser jeg meg selv mer enn jeg noen gang har gjort før. Det beste med det hele, er at det utvilsomt er aller mest fint med det. Jeg blir en versjon av meg selv som jeg ikke trodde jeg kunne være, i positiv forstand.

Selv om denne relasjonen ikke var noe jeg så for meg kom til å skje, var det utelukkende å legge et lokk over det. Livet skjedde, og jeg tok det imot med åpne hender. Heldigvis. Enda hvor skummelt, og enda hvor mye frykt og redsel det har medført. Jeg tenkte tanken i begynnelsen, at det muligens er best å legge et lokk over det, så jeg slipper å risikere å bli såret. For jo mer vi involverer oss i hverandre, desto høyere vil fallet bli om noe går galt. Men hvis ikke nå, når da? Jeg kan bare ikke la denne sjansen gå fra meg. Ikke hvilken som helst sjanse, men en sjanse jeg anser som helt spesiell. Det er skummelt, men hadde det ikke vært det, hadde dette heller ikke vært riktig. For denne relasjonen gjør det verdt å kjempe gjennom det som skremmer meg.

Hvorfor så skummelt? Jeg er redd for å miste en jeg har blitt så glad i. Jeg er redd for å miste en jeg har knyttet meg til. Jeg er redd for å miste en som får meg til å føle meg heldig. Jeg er redd for å miste en jeg er stolt av. Jeg er redd for å miste en som jeg føler meg bra sammen med.

Det virker som det var du som skulle hjelpe meg med å rive ned muren jeg nevnte over her. Og jeg er glad for at det var deg og ikke noen andre.

MØNSTERET SKAL SNU

En tirsdag som føles som en mandag! Jeg har ikke vært helt på mitt beste de siste ukene, men idag har jeg bestemt meg for at det skal snu. Når noe føles vanskelig en periode, hjelper det – for meg hvert fall – å sette en grense, sånn at det ikke får bli et langvarig mønster. Selvsagt varierer dette utifra situasjonen man er i, men i dette tilfellet er jeg heldig å kunne styre mye av det selv. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten god støtte i denne perioden, og har virkelig fått sett viktigheten av det. Hadde nok ikke vært like motivert om det ikke var for de gode personene jeg har rundt meg. Til tross for at jeg har vært litt begrenset, har jeg utvilsomt prøvd å gjøre det beste ut av dagene likevel. Nå skal jeg derimot tilbake på treningssenteret hver dag, spise riktig og være flink til å få mye ut av dagene. Det gjør resten av denne uken lysere! 🌼

Nå skal jeg komme meg ut døra for dagens gjøremål! Månedene i 2019 har gått i rekordfart, og det kan jeg bli litt stressa av. Desto viktig å planlegge godt fremover, så man får det beste ut av tiden. Vil nyte hvert sekund av denne sommeren, la den bli BRA og innholdsrik!