SERIETIPS #2

🍿 🎬

Den beste og sterkeste serien jeg har sett!

Jeg skulle ønske dette ikke var realiteten, men det er det. Dessverre for alt for mange.

Kroppen min stivner til og tårene presser på. Traumene sitter i kroppen fortsatt, og den første episoden er spesielt vanskelig å se. Nesten uutholdelig. Dette er så gjenkjennbar og realistisk. Aldri før har voldtekt blitt formidlet på denne måten, og det gjør at alle bør se serien. Det er en prosess som så alt for mange har vært gjennom, og her får man ta del i det hele. Fra det skjer, og til flere år senere. Man skjønner også hvor ødeleggende voldtekt er for de menneskene som blir utsatt. Det blir aldri helt bra igjen.

Unbelievable er en amerikansk miniserie som vises på Netflix. Den handler om en rekke serievoldtekter i Washington og Colorado.Serien er basert på nyhetsartikkelen fra 2015 “An Unbelievable Story of Rape”, skrevet av T. Christian Miller og Ken Armstrong. Serien er beskrevet som høstens viktigste serie å se, og personlig kunne jeg ikke vært mer enig!


Denne serien skal jeg se en gang til, og kanskje flere også. En serie jeg aldri, og da mener jeg aldri, kommer til å glemme. For bedre kunne det ikke ha blitt formidlet!

GJESTESNAPPER FOR UPERFEKTE PIKER

For en stund siden ble jeg spurt om å gjestesnappe for uperfekte piker, og det ville jeg selvsagt takke ja til! Konseptet er at jenter/kvinner deler sine egne erfaringer, i håp om å endre tankemønsteret hos dagens unge. Her snakkes det om ulike utfordringer som ulike personligheter møter. Den siste uken har Kesia delt sin erfaring med å være ME-syk. Christina om hvordan det opplevdes for henne å få en far i en alder av 15 år. Nora om hvordan det er å være diagnostisert med kronisk motoriske tics.

I dag, som er min dag å gjestesnappe, går jeg 10 år tilbake i tid og forteller om da jeg ble utsatt for to voldtekter på to måneder. Jeg forteller også om PTSD, og hvordan jeg har snudd motgang til medgang gjennom Vi tror deg-stiftelsen. Jeg har delt en del i dag allerede, og mer kommer!

Uperfekte piker ønsker å være en informasjonskanal som inspirerer til å være glad i seg selv som man er. Inspirere til endring, og fortelle hva som egentlig skjer i kroppen når man prøver å strekke seg mot å bli en perfekt pike. Jeg kjenner meg veldig igjen, og skulle ønske “uperfektepiker” var til for 14 år siden da jeg selv gikk på ungdomsskolen og videregående. I dag har du mulighet til å følge “uperfektepiker” både på Snapchat, Instagram og Facebook.
 

Dette er god trening for meg også, for jeg har så lyst å begynne med mer videoinnhold selv. Nå går jeg ut av komfortsonen å gjør det hos uperfektepiker, og da blir det forhåpentligvis lettere å skape innhold selv også. Det handler egentlig bare om å ikke ta meg selv for høytidelig, og tørre å være uperfekt som nevnt over!

MIN HJERTESAK BLIR PODCAST

Om to måneder er det 10 år siden jeg ble utsatt for en overfallsvoldtekt. Om fire måneder er det 10 år siden jeg ble utsatt for en sovevoldtekt.

Fra å nærmest ikke vite hva voldtekt er, til å forstå hvor utbredt og dessverre vanlig det er. Fra at det skulle være «min hemmelighet» til å gå offentlig ut med det. Fra å være skjør og redd, til sterk og uredd. Fra å tro at jeg ikke kunne leve med det, til å nettopp klare å leve med det.

Det er ikke bare en voldtekt, det er så mye mer. Det er en prosess, som alltid er urettferdig og ufortjent. Ofte er den også lang, kronglete og tung. Veien jeg har gått, skal ikke sammenlignes med veien noen andre har gått. Vi er alle forskjellige, og det finnes ingen fasit i etterkant av et traume. Ingenting er riktig eller galt. Alt vil være normale reaksjoner på unormale hendelser.

Etter å ha startet Vi tror deg-stiftelsen, opplever jeg mange henvendelser og spørsmål. Selv om det er mer åpenhet rundt problematikken i dag enn for 10 år siden, er det fortsatt nødvendig med mer informasjon og kunnskap. Kanskje på en måte det ikke har blitt belyst på tidligere? Det synes jeg! Jeg vil nå skape en dokumentar-podcast om voldtekt.

«Vi tror deg er en dokumentar-podcast om voldtekt, som vil dekke et stort informasjonsbehov. Den tar lytterne gjennom en lang prosess, fra voldtekten skjer og hvordan man med tiden kan lære seg å leve med det. Den vil ta for seg de utfordringene som utsatte og pårørende av voldtekt møter i prosessen. Podcasten skal bidra til økt kunnskap, opplysning, informasjon, åpenhet, hjelp, forståelse og trygghet. Den vil senke terskelen til å oppsøke hjelp, samt normalisere følelser og reaksjoner etter overgrep.»

Har du en historie eller et bidrag du har lyst å dele? Jeg vil snakke med utsatte, pårørende og fagpersoner. Send gjerne en e-post til: [email protected]

Tusen takk til Rådet for Psykisk Helse og Extrastiftelsen som støtter dette helseprosjektet. Ikke minst, tusen takk til dere som har tatt kontakt og allerede har sagt ja til å bidra i podcasten. Sammen skal vi skape en sterk, viktig og rørende formidling.

Her sammen med Kine som jeg driver stiftelsen med. Hun er også en av de som vil dele sin historie i podcasten. Ser frem til å dele mer om dette fremover! ❤️

HELGAPRATEN

Forrige uke kom Sunnmørsposten på besøk til Oslo. De ønsket å ha den ukentlige «Helgapraten» med meg. Jeg sa ja, for å fremme arbeidet til Vi Tror Deg-Stiftelsen. Siden oppstart har jeg fått mange påminnelser om hvorfor arbeidet er viktig. Hvorfor jeg må fortsette å bruke stemmen min for å spre budskapet. Det er en rolle jeg har tatt, selv om jeg er så mye mer enn denne rollen. Jeg velger å fortsette å la dette være en del av meg, på grunn av behovets skyld. Egentlig er jeg ferdig å fortelle historien min. Som intervjuets overskrift sier det så fint «Å ta tilbake kontrollen». Det har jeg gjort. Jeg er rustet nå. Står heller opp for andres skyld enn min egen. Dette skal ikke få definere meg. Jeg har kastet lasten av skuldrene mine, men vet at andre fortsatt bærer den samme lasten. Håper jeg kan inspirere andre til å få det bedre, lettere.

«Takk for at du sier fra, når vi ikke klarer,» sa en mor og datter til meg. «Hadde aldri trodd at en person herfra, som har gått noen kull under meg på skolen og som jeg måtte se ned på fordi du var yngre og lavere, skulle bli en inspirasjon for meg. Men du har blitt forbildet mitt,» sa en mann fra hjemstedet mitt. «Jeg husker godt saken da den ble kjent, og jeg føler meg som en idiot når jeg sier at jeg ikke trodde deg da. Nå har du all min respekt. Jeg har fått en datter, og er så glad for at det finnes sånne som deg som kan gjøre det bedre for datteren min å vokse opp,» dette og mer, kom en far å fortalte meg med tårer i øynene. Det er så mange som har vist meg takknemlighet. Det tar jeg ikke for gitt. Jeg har aldri vært flink til å anerkjenne det jeg selv gjør. Det forteller meg likevel at dette må bli tatt videre, at jeg ikke kan stoppe det her. Det skal jeg fortsette med. For at andre skal bli trodd, hørt og sett.

I dag fikk jeg beskjed om at saken med meg, var den mest leste «Helgapraten» på et år. Saken kan leses med pluss-abonnement i Sunnmørsposten, her.

Avisen ønsket bilder fra barndommen min, så her er et knippe fra fotoalbumet:

Ballene er i lufta. Mye skjer og skal skje. Jeg ser med glede på det som er nå og det som er i vente.

FREMSNAKK OG FOREBYGGING AV PSYKISK HELSE

«Å gå til psykolog er som å dra til personlig trener med hodet sitt.»

Det ble ufarliggjort og mindre skummelt av å tenke, si og skrive det. Jeg synes ikke det å gå til psykolog er skummelt, men jeg synes det er skummelt å dele det (selv om jeg har delt langt mer personlige ting før). Det har vel bare kommet til et punkt der jeg har gått så lang tid uten å ha det helt bra, at jeg vet at folk vil mene sitt på grunn av det. Jeg vet folk har snakket om åpenheten min angående de mer «tabubelagte temaene» før. Jeg skriver det i gåseøyne, for det burde ikke være tabu eller noe å snakke ned om. Derfor føler jeg igjen for å dele. Det er nemlig like normalt å gå til psykolog som til legen eller en personlig trener.

Jeg vil ikke at andre skal få ta fra meg min åpenhet. Faktisk må jeg bare rope høyere når jeg kjenner det sånn. For da vet jeg at andre også føler det sånn, og at de trenger å høre noen som snakker om det.

Å gå til psykolog er en av de største investeringene jeg gjør for meg selv. Selv om det kan være vondt og opprivende, så blir det bedre og lettere. Kanskje man ikke ser det helt med det samme, men man vil føle det med tiden. Det er hvert fall sånn jeg ser det nå. For når jeg skriver dette, så gråter jeg ikke eller føler meg svak. Jeg føler meg sterkere enn noen gang. For lyset er der i tunnelen. Jeg går fremover med flere svar, større bevissthet og mer balanse. Den floken som var der da jeg startet behandlingen, løsner litt etter litt. Å se lengre ender på noen av trådene, er et bevis på fremskritt. Jeg tok fatt på floken, meg selv.

Sår vil som regel gro, men om de ikke gjør det, forblir de åpne sår. Da må man få medisinsk hjelp. Det kan sammenlignes med en psykisk påkjenning som aldri går over, bare at såret ikke synes utad. Det ligger der på innsiden. Noen kan kjenne på det av og til, noen hver dag en periode og noen i det som føles som en evighet. Jeg vil at dette innvendige såret skal bli mindre, så det blir lettere å leve med. For at jeg skal bli en bedre meg. For at fremtiden skal ha flere gode dager enn dårlige. For jeg vil ikke ha det sånn som jeg har hatt det i alt for mange år allerede. Jeg vil ta meg av sårene mine, for å ta vare på meg selv. Om jeg ikke gjør det, går det over til at livet ikke føles verdt noe som helst.

Håper virkelig psykisk helse blir et fag på skolen. Det vil også skape større forståelse og omtanke (noe alle har godt av). Spiller liten rolle hvor gode karakterer man får på skolen, om man ikke har det bra selv. Faktisk var det der alt startet å bli vanskelig for meg. Jeg var så opptatt av prestasjoner, karakterer og å gjøre andre tilfreds at jeg ble syk selv. Psykisk helse i skolen, vil også være forebygging. Det henger ikke på greip at ventelistene er overfylte, og at mange ikke får hjelp fordi det ikke er plass til de i systemet. Det gjør meg vondt. Vi kan løse mye, før det går for langt. I dette tilfellet har det vært for lite fokus på forebygging, derfor har det dessverre gått for langt allerede. Jeg har likevel håp og tro på forbedring!

Ta vare på deg selv 🌸

VERDENSDAGEN FOR SELVMORDSFOREBYGGING

11. september – i går – var det verdensdagen for selvmordsforebygging. Jeg fikk påminnelser om det gjennom dagen, og da jeg la meg kom kreativiteten og ønske om å skrive noe. Til de som har selvmordstanker og til de som har opplevd å miste noen gjennom selvmord. Dette er noe vi må forebygge, og for å forebygge må vi skape åpenhet og forståelse rundt temaet.

Til de som har selvmordstanker:
Man føler ikke mye, kjenner på tomhet og likegyldighet. Det er mørkt og negativt. Ser ingen utveier eller løsninger. Man glemmer hvordan det var å føle. Jeg har selv vært åpen om at jeg har hatt slike tanker, og jeg vet hvor mye det kan prege et liv å gå med slike tanker. Den viktigste nøkkelen for meg i denne prosessen var åpenhet. Det ble bare bedre om jeg klarte å dele med noen. Så jeg skrev og snakket om det. Før jeg kom så langt, holdt jeg det lenge for meg selv. For om jeg skulle åpne munnen min om det, virket det både dramatisk, skummelt og skambelagt. Det verste er kanskje å ikke vite hvorfor man går med disse tankene. Mitt svar på det nå, er at det ligger noe til grunn. Noe som kan løses opp i. Man er aldri alene om å ha det sånn, du vet bare ikke om det fordi du ikke har delt det med noen. Går man til lege eller psykolog, skal jeg garantere du ikke er det første tilfellet de hører om, og de møter deg med hjelp, råd og forståelse. Det blir ikke bedre av å holde det for seg selv, heller tvert imot. Del, for å få et annet perspektiv og hjelp til å løse opp i disse flokene som føles uendelige. Livet skal nemlig ikke være sånn. Selv om du kanskje ikke tror meg nå, så vil du forstå det en dag.

Til dere som har opplevd en nær ta selvmord:
Du sitter der med utallige spørsmål og et sjokk. Kanskje føler du deg ikke bra nok, fordi du forteller deg selv at du ikke gjorde nok eller skulle håndtert ting annerledes. Du gjennomgår et traume. Besitter en tomhet som aldri kan gå bort. Det preger oss alle når noen går bort, men kanskje spesielt når man mister noen så brått og uventet. Husk dette, du gjorde ikke noe feil. Det var ikke din feil eller skyld. Du skal ikke bære lasten på dine skuldre. For de som opplever dette, så håper jeg hender blir strukket ut for å gi trøst og hjelp. Du skal ikke bære all denne lasten og alle disse spørsmålene og tankene alene. Snakk med noen, og alle disse følelsene som er så ufattelig vonde blir lettere å bære. Du er heller ikke alene.

Tekstene jeg skrev i natt:

Husk å ta vare på deg selv,
og om du har mer å gi –ta vare på andre 💛

ET ÅR SIDEN

I dag er det et år siden Vi Tror Deg vant Skamløsprisen, og i den anledning ble vi invitert for å holde innlegg for årets forsamling. En stor, flott gjeng med fagpersoner, forkjempere og andre interesserte. Else Kåss Furuseth var i år som i fjor konferansier, og da sier det vel selv at et godt utgangspunkt ligger til grunn? Den dama må være den morsomste jeg vet! Sex og Samfunn hadde laget nok et flott program, og det var god variasjon av humor, musikk og viktig påfyll!

Sammen med Andrea sa vi noen ord om stiftelsen, tiden som har gått siden oppstart og hva vi jobber med. Til slutt holdt jeg et innlegg som jeg skrev før jeg dro, og fikk så positive tilbakemeldinger på det at jeg gjerne vil dele det her også:

Tenk at det er et år siden vi stod her og tok i mot Skamløsprisen 2017 for Vi Tror Deg-Stiftelsen. Rørte, takknemlige og fortsatt ydmyke for det. Det var utvilsomt et av våre stolteste øyeblikk, og en bekreftelse på at arbeidet ble satt pris på og er viktig.

Vi ønsket mer åpenhet og diskusjon rundt voldtekt, seksuelle overgrep og trakasseringer. Ikke minst, større rettssikkerhet for utsatte og deres pårørende. Åpenbart var dette ønsket også etterlengtet av så mange andre. I startet av 2017 ble stiftelsen lansert, og det tok bokstavelig talt av over natta. Det var endelig ei tid for større åpenhet om problematikken. De fleste hadde fått nok av den store skyggen som lå over oss av skam, ikke minst tabu. Vi, og mange andre har fått høre «dette snakker vi ikke om», «er du oppmerksomhetssyk nå», og «når skal du bli ferdig med det?». Noe vi aldri bør eller burde høre, for dette er noe vi må snakke om, noe vi må rette oppmerksomheten mot og det er ikke noe vi skal bli ferdig med så lenge det fortsatt skjer. Rettferdigheten er langt fra seiret!

Vi har snakket med tusener av utsatte og pårørende siden stiftelsen ble lansert. Vi har støttet i rettssaker og vært en del av det som er en alt for lang prosess for så alt for mange. En prosess som dessverre er så krevende at de som er fornærmet lett kan føle seg tråkket på gjentatte ganger når de allerede ligger nede. Hvorfor skal det være sånn? Hvorfor skal fortsatt mange oppleve å ikke bli trodd? Hvorfor skal det være bedre rettssikkerhet for tiltalte enn fornærmede? Spørsmål vi har stilt oss utallige ganger og fortsatt ikke har fått svar på.

Det er mange saker som føles opprivende. Spesielt tenker jeg på to saker fra i år, som vi ikke kan fatte og begripe. Vi har hatt kontakt med begge de fornærmede, som vi var helt sikre på kom til å oppleve rettferdighet. Dessverre fikk de ikke det. I oktober 2017 ble en journalist dømt til fire år og tre måneder fengsel for voldtekt av en ung, kvinnelig frilanser på samme arbeidsplass. Han ble også dømt for trusler, etter å ha sendt truende meldinger mot henne under etterforskningen av saken. Han ble også dømt til å betale erstatning. En sak vi fulgte, og var sikker på skulle ende med samme strafferamme da saken kom opp i Lagmannsretten i mai i år. I stedet skjedde det vi ikke trodde kunne skje. Han ble frifunnet for alt, enda hvor gode bevis det var i saken.

En annen sak, som nylig har vært oppe i Tingretten fant sted i Molde. En MFK-spiller ble tiltalt for sovevoldtekt, og det var gode bevis, blant annet lydopptak. Fornærmede måtte høre mye, og en av uttalelsene er fra fotballklubben som sier at de stoler på spilleren. Vi vil si som Sjak Haaheim i Advokatforeningen. «Voldtekt er en særdeles alvorlig forbrytelse og når fotballtreneren sier at de har valgt å stole på mannen, så kan man ikke annet enn å lese ut fra det at de legger hans forklaring til grunn – og ser bort fra hennes. Det er veldig spesielt at Solskjær implisitt tar parti i en straffesak ved å uttale at han stoler på det spilleren sier. Da blir budskapet samtidig at han ikke stoler på det fornærmede sier.» I Tingretten ble fotballspilleren frifunnet, men dømt til å betale erstatning til fornærmede. Det henger ikke på greip. Her er det noe som er uforståelig, men som dessverre gjentar seg i flere saker. Som at man har blitt litt voldtatt, men ikke voldtatt nok. Sånn skal det ikke være. En voldtekt er en voldtekt, og gråsoner må viskes bort.

To positive saker vil vi også nevne, der vi har vært til stede i rettssakene. En vaktmester på en skole i Romerike ble dømt for seksuelle overgrep mot Trude både i Tingretten og Lagmannsretten, som da gikk på barneskolen. Da hun fortalte rektor om det i tiden det pågikk, ble hun avfeid og fikk høre at det var normalt med nærkontakt i kulturen vaktmesteren var fra, og psykologer gikk heller ikke videre med det jenta fortalte de. Det tok mange år før hun klarte å gå til politiet på egenhånd. Til slutt fikk hun rettferdighet. Vaktmesteren fikk fengselstraff og aldri igjen jobbe med barn og unge.

En annen sak vi har fulgt, som i sommer endelig ble ferdig i rettssystemet ga en rettskraftig dom på 10 år. Etter tre lange og krevende runder i retten, over en tidsperiode på et år, føltes alle tårene og stresset verdt det – til slutt – for Kine. Nå kan hun se fremover, ta livet og tryggheten tilbake. Hun har valgt å være åpen, som Trude, for å fjerne skam og skyld man opplever etter et traume. Som Kine sier «jeg håper utfallet kan gi håp og mot til å anmelde og tørre å be om hjelp, for ingen skal bære på en sånn hemmelighet alene. Alle har rett på et trygt liv uten vold og overgrep – og det finnes alltid en utvei, uansett hvor mørkt det kan føles».

Arbeidet er langt fra over, men vi er på en vei. Håper flere saker ender som de to eksemplene over. Dette er hendelser som overhodet ikke skal skje, men når det skjer bør det ende med rettferdighet. Da ikke bare for to av fire saker, som nevnt over her, men for alle saker. Alle fortjener å føle seg fri og oppleve at et traume som voldtekt og seksuelle overgrep ikke blir avfeid i samfunnet, men møtt med forståelse og hjelp. Vi er stolt av at vi har slått ned noen murer, strekt ut hendene og skapt større åpenhet. Fjoråret var viktig, og vil være et grunnlag for fremtiden og alle andre murer som fortsatt må slåes ned.

Vi kan nevne mange eksempel på saker som har gjort det mer akseptert å snakke om dette. Blant annet tv-serien Skam, alle sakene som har blitt belyst og ikke minst #MeToo. Vi er stolt over å ha fått tatt del i dette, arrangert MeToo-markering foran Stortinget, fått bred mediedekning og fått snakket med og hjulpet så mange i lignende situasjoner som det vi selv har i bagasjen, ikke minst vunnet den viktige Skamløsprisen.

Til slutt vil vi takke alle som har støttet oss på denne veien, samlet inn bidrag til stiftelsen og trodd på oss. En stor takk vil vi spesielt gi til Sex og Samfunn for Skamløsdagen og deres viktige arbeid. Vi vil også gratulere de nominerte og finalistene til årets Skamløspris. Dere er forkjempere for noe større enn dere selv, og har viktige stemmer som samfunnet trenger. Årets finalister, lykke til!

Har du noe på hjertet, men ikke tør å dele det? Kanskje føler du skam og tabu rundt det? Eller er redd for at folk ikke vil høre deg? Vel, da er det viktig å snakke om det! Gjerne med noen du har tillit til. På den måten kan bagasjen bli lettere å bære, og det vil bli lettere å gå videre ❤️ Husk å ta vare på hverandre og spre kjærlighet! Fordi det gjør godt for deg og de du møter på veien 🙏🏼

FRA DØMT TIL FRIKJENT

Dette gjør vondt å skrive, men det er føles ufattelig viktig å belyse det. Hendelsen har preget meg siden ei venninne ringte meg samme dag som voldtekten skjedde, og jeg har vært her for henne siden og vært oppdatert på saken. De siste ukene har det gjort ekstra vondt, og jeg kan ikke fatte at noe så urettferdig kan skje i vår velferdsstat. 

Politiet tok saken på alvor da de fikk inn anmeldelsen i desember 2016, og i oktober 2017 kunne vi puste litt ut. Saken var oppe i Tingretten og han ble dømt til fengsel og betale oppreisningserstatning.

Her er utdrag fra saken VG publiserte:
Journalist dømt for voldtekt av en kvinnelig frilanser

En journalist i 30-årene er dømt til fengsel i fire år og tre måneder for sovevoldtekt av en ung kvinnelig frilansjournalist.

Retten kom til at mannen hadde samleie med kvinnen, som er i 20-årene, til tross for at hun sov og/eller var ute av stand til å motsette seg handlingen på grunn av beruselse.

 

Ifølge dommen skjedde sovevoldtekten på et nachspiel i desember 2016. Kvinnen, som da var frilansjournalist på samme arbeidsplass som tiltalte, var så full at hun ramlet i bakken mens de ventet på drosjen som skulle ta henne til et nachspiel sammen med flere andre. Hun kastet opp på veien, og da de kom fram var hun forvirret og søvnig og måtte støttes inn i huset, ifølge dommen. Der ble kvinnen hjulpet inn på et soverom i underetasjen. Etterpå gikk de andre opp for å drikke hvitvin. Etter 15-30 minutter gikk tiltalte ned på soverommet hvor kvinnen lå. Mens hun sov, heter det i dommen, hadde han samleie med henne.

– Hun var på grunn av beruselse ute av stand til å motsette seg seksuell omgang da tiltalte kom inn på soverommet og la seg i sengen, skriver tingretten i dommen. Tiltalte, som erkjente seg ikke skyldig under hovedforhandlingene, har forklart at han ble full etter å ha drukket øl og whisky. Han hevder at kvinnen samtykket til den seksuelle omgangen, men dette fester ikke retten lit til.

– Tiltalte som skal bedømmes som om han var edru, forstod at fornærmede ikke var i stand til å ta vare på seg selv herunder motsette seg hans handling, heter det i dommen. Mannen ble også dømt for å ha sendt kvinnen en Snapchat-melding som retten finner å være «rettsstridig adferd». Retten mener meldingen var klart egnet til å påvirke fornærmedes rolle som vitne i saken.

Han skrev blant annet: «Som en friendly hands-up, vil jeg bare si at jeg kommer til å gå til rettslig motangrep dersom jeg ikke blir renvasket snarest, med henleggelseskode «Intet straffbart forhold.» Han skrev også: «Dette er overhode ingen trussel mot deg, jeg vil bare gjøre deg klar over at det -kan- bli runde(r) i retten dersom jeg ikke blir renvasket.»

– Saken er anket. Han har anket både skyldspørsmålet og erstatningsspørsmålet, sier mannens forsvarer til VG.

For noen uker siden var saken oppe i Lagmannsretten, og der skjer det jeg overhode ikke kan fatte. Fra å bli dømt til fire år og tre måneder, samt å betale oppreisningserstatning blir har frifunnet fra alt. Det henger virkelig ikke på greip, og er helt ubegripelig for meg å skjønne. Hvorfor ta det store steget å anmelde noen som har gjort en slik ugjerning og sitte runder i retten for ingenting. Det skal ikke være slik at man skal tenke at «alle kan begå voldtekter, for man blir ikke dømt likevel». Denne saken er et godt eksempel på det, til tross for bevis og at jenta gjorde alt riktig fra starten av. Hun gikk rett til voldtektsmottaket og anmeldte samme dag. Jeg har kjent henne i mange år, og vet at hun er dønn ærlig og troverdig (dette er egentlig unødvendig å skrive, men jeg gjør det likevel). Hun visste fra starten at dette var overhodet ikke noe hun hadde blitt med på. Voldtektsmannen derimot, så sin rett til å utnytte ei som var alt for beruset til å motsette seg handlingen.

Systemet kan ikke være sånn at en person først blir dømt av fagdommere i Tingretten, for så å bli frikjent av ti ukyndige mennesker i Lagmannsretten? Skjønner ikke at forskjellene kan være så store, og det er ikke slik rettssystemet vårt skal være. Det skal ikke føles som en ren tilfeldighet om noen blir dømt eller ikke. Det er det i dette tilfellet, og dessverre mange andre også.

Jeg kommer aldri til å glemme samtalen vi hadde samme dag som hendelsen skjedde. Stemmen hennes var skjelven og hun var helt fra seg av redsel og fortvilelse. Senere har vi også hatt samtaler der hun har hatt angst eller vært svært nedfor. Naturlige reaksjoner etter et slik traume, og som jeg kan kjenne meg godt igjen i. Håper så inderlig at det ikke stopper her. Det kan det bare ikke gjøre, for det er så urettferdig. En voldtektsmann går fri, og ei som har blitt utsatt for noe av det verste man kan bli utsatt for, får ikke rettferdigheten hun fortjener.

Forrige uke tok jeg kontakt med John Christian Elden, og vil gi han en stor takk for at han har oppnevnt seg som bistandsadvokat for henne og nå ser på saken. Prøver å ikke miste håpet og krysser alt jeg har for at denne saken ikke stopper her, og får en riktig og mer rettferdig avslutning.

TIME’S UP

Mitt aller første forbilde var Oprah. Hun er fortsatt et forbilde for meg, og kommer alltid til å være det. Da jeg hørte appellen hennes under Golden Globe tørket jeg noen tårer, kjente gåsehud og ble helt tom for ord. For hun fikk sagt det. Det vi har hatt på hjertene våre og som trengte å bli formidlet. Time’s Up! Og ja, det er det virkelig. Fortsatt er det mye som bli sagt, og dette må vi kommunisere og få ut. I noen uker nå så har jeg vært med på møter for å planlegge gårsdagens markering. Women March Norway + #MeToo-oppropene laget en flott marsj med godt over 1000 møtende i går. Det var flott program, aktivisme, mangfold og samhold.

Bakgrunnen for marsjen var for å vise omfanget av trakassering i alle former og med tydelige stemmer, samt gi klar beskjed om hvordan vi vil ha det fremover. Look back, march forward! Stolt av å ta del i dette, og ikke minst være med på en bevegelse som må til for å gjøre fremtiden vår bedre.

Vi stoppet ikke med markeringen, for etter den dro vi for å ta en kaffe som ble til mange timer med viktige samtaler! Folk jeg har vært så heldig å bli kjent med dette året, og som jeg ser opp til. Nancy Herz og Sofia Srour som holdt appell i går og er medforfattere i boken «De skamløse jentene». Iselin Shumba som også holdt appell, står bak oppropet #Stilleforopptak og er skuespiller. Kama Dualeh som leste et personlig dikt og er med i Black Lives Matter Norge. Stian Sandø som var konferansier og som står bak den fantastiske anti-voldtektsappen Flare som han har utviklet med tre venner. Den kommer snart ut, og jeg lover at den vil gjøre hverdagen tryggere for oss!

Tusen takk til alle som møtte i går ♥ Ser frem til fortsettelsen, for dette er bare en start!

“VÆR SÅ SNILL, IKKE SVIKT HENNE IGJEN”

I sommer møtte jeg Bente og Trude. Mor og datter. På forhånd hadde jeg noen telefonsamtaler med mor. Hun trenger å snakke med noen som forstår. Og jeg forstår, selv om saken er grusom. De har akkurat hatt en tøff tid i tingretten, der datteren hennes er fornærmet. Nå var saken offentliggjort i medier, selv om partene ble holdt anonyme. Overskriftene løder slik «vaktmester dømt for overgrep mot barneskoleelev». Ikke bare en gang, men i følge dommen ble hun utsatt for opptil tretti overgrep på skolen. Vaktmesteren blir dømt til 6 år, men anker på stedet.

Jeg husker første møte godt, og jeg vil muligens aldri glemme det. Det var en varm junidag, og vi sitter på brygga med sola i ansiktet. En kontrast til hva vi skal snakke om. Det som foregikk på et mørkt, kjølig, teknisk rom på skolen med vanntanker. En vaktmester, som er over 30 år eldre enn den fornærmede, utfører seksuelle overgrep mot henne ukentlig. Hun er et barn, og vet ikke om handlingene som foregår er riktig eller feil.

Trude virker ikke interessert i å snakke med meg fra starten av. Jeg stiller spørsmål, men får korte, avisende svar tilbake. Jeg smiler, men får ikke et smil tilbake. Steinansikt, tenker jeg at hun har. Jeg prøver mitt beste å være varm, tilbake er hun kald. Jeg spør meg selv om jeg kan hjelpe Trude. Uventet snur førsteinntrykket. Over en time har gått. Samtalen med meg og mor blir dypere, og jeg åpner meg mer. Små drypp fra Trude kommer. Før dryppene blir hyppigere. Hun starter å åpne seg opp om dyr, venner, interesser, skole og fritid. Når det føles naturlig kommer vi innpå «det». Hva som har skjedd. Tillitsforhold som har blitt brutt gang på gang, og litt om tiden før og etter det vedvarende traumet. Trude viser nå følelser. Det er tårer, og når vi bytter samtaletema kommer smil og latter. Jeg kjenner at skuldrene senker seg og at møtet får betydning. Det tok bare litt tid før det føltes naturlig for Trude å åpne seg.

Siden første møtet har jeg opprettholdt kontakten med mor og datter. Tidlig spurte de om jeg ønsket å støtte dem når saken kom opp i lagmannsretten. Det svarte jeg selvsagt ja til. I mellomtiden har det blitt mange telefonsamtaler og oppdateringer om saken. Både mor og datter har ringt når de har hatt behov for å snakke om noe.

Da jeg arrangerte MeToo-markeringen foran Stortinget, på vegne av Vi Tror Deg-Stiftelsen, holdt Trude appell. En utrolig viktig og sterk appell som etterlatte inntrykk hos alle. Jeg holdt rundt henne mens hun leste ordene fra papiret. Tårene rant kontinuerlig ned kinnene mine. Denne gangen viste Trude også følelser, men det kom ikke med det samme. Masken som hun har holdt på i mange, mange år, har begynt å forsvinne litt etter litt det siste året. Det ekte ansiktet hennes har blitt mer og mer synlig. Spør du meg er det en seier. Man skal ikke være redd for å vise hvem man er eller for å vise følelser, men jeg skjønner også at det har vært vanskelig for Trude å vise alle følelsene hun har holdt inni seg. Hun gikk i mange år med tanken om at det var lettere å skjule og holde det inne.

Nå fortalte Trude historien sin for alle. Kanskje kunne mobberne trekke seg tilbake. Forstå hvorfor Trude har vært som hun har vært, forstå at «problemer» ofte har en årsak. Men det viktigste for Trude var ikke at folk skulle forstå henne, det var å hjelpe. Det var også derfor hun klarte å anmelde dette. Hun ønsket ikke at lillesøsteren hennes og andre som gikk på skolen skulle gjennomgå det samme som hun selv hadde blitt utsatt for av vaktmesteren. Kanskje andre som har gjennomgått lignende, kunne klare å fortelle det til noen fordi hun gjorde det. Møter man Trude og blir kjent med henne forstår man at hjertet hennes er fylt med varme, godhet, omsorg og kjærlighet.

Selv om Trude har blitt sviktet gang på gang, har hun klart å stå i det på sin måte. Det forteller mye om styrken hun innehar. Fra tidlig barneårene opplevde Trude vold fra far. Ikke bare mot seg selv, men hun ble også vitne til at det blir utført mot mor. Dette preget familien i stor grad. Det som skal være trygt og fint innenfor husets vegger er det motsatte. Trude får også en lillesøster når hun er seks år gammel. Mor og døtre klarer etter hvert å rømme fra Sverige og over grensa. Når Trude begynner på skole i Norge er hun fra starten av et mobbeoffer. Familien får hjelp fra flere hold, men Trude opplever ikke at hjelpen strekker til, noe som dessverre ikke gir en trygg og fin hverdag på skolen. Hun sitter med mye aggresjon. Daglig mobbing gjør det ikke bedre, og noen av barna tar mobbingen til nye høyder «fordi det er morsomt å se henne sint». Andre barn blir redd henne og trekker seg unna. Mor har utallige møter og samtaler med skolen og hjelpeapparater. De prøver å tilpasse seg barnet, men spørsmålet er, hjelper det? Blir Trude forstått? Får hun hjelpen hun trenger? Jeg vil si nei. Trude får en ordning der hun kan gå ut fra klasserommet når hun ønsker. Hun er et lite barn som blir overlatt til seg selv. Ingen følger med henne i det hun går ut av døra til klasserommet. Noen ganger går hun også ut av skoleområdet. Hun går som regel ut av klasserommet flere ganger i løpet av skoledagen. Hun går ofte i gangene på skolen, og der møter hun ofte vaktmester. Han kjenner til problemene til Trude, og det gjør alle andre som jobber på skolen også. Ei lita jente som blir sett på som et «problembarn». Ikke et riktig ord å bruke, for jeg vil si at det ikke finnes «problembarn». Det er barn som ikke får den hjelpen og forståelsen de har behov for. Trude får et tillitsforhold til vaktmester, da han er både snill og hyggelig mot henne og behandler henne ikke som de andre på skolen gjør. Trude får hjelpe han med å utføre diverse arbeid på skolen, og da føler hun også at hun kan gjøre nytte for seg og ikke bare være et «problem». Men hva skjer videre? Inne på vanntankrommet der ingen ser? Etter at tillitsforholdet har bygd seg opp, starter alle seksuelle overgrepene.

Trude forteller om ubehagelige episoder med vaktmester til mor, venninner og rektor. Mor ringer rektor for å fortelle om det, og han sier han skal ta tak i det. Rektor har en samtale med vaktmester, men mer skjer ikke. Mor får ikke videre oppfølging fra rektor. Trude går også til rektor for å fortelle om ubehagelige opplevelser med tre andre jenter, og i rettssaken kommer det frem at flere har varslet. Rektor svarer alle med at det er på grunn av kulturforskjeller at vaktmester oppfører seg slik, da han er fra Brasil. Rektor har også fortalt til en annen vaktmester på skolen (sjefen til den dømte vaktmesteren) at han har fått klage angående hans ansatt, men at han ikke tror det kommer til å bli noe sak om det i Romerike Blad. Her sier rektor indirekte at det er noe alvorlig som foregår på skolen som det kan bli en nyhetssak om, men han ser ikke noe hensikt med å gjøre noe med det likevel. Rektorens latskap, ansvarsfraskrivelse og likegyldighet blir til konsekvenser. Store konsekvenser. De seksuelle overgrepene kunne ha blitt stoppet mye før -og mange av de ubehagelige episodene som skjedde kunne også ha vært unngått.

«Vær så snill. Ikke svikt henne igjen», var ord jeg fortalte meg selv igjen og igjen under rettssaken. Hadde det skjedd at hun ble sviktet, hadde jeg fått en psykisk knekk. Bare som støtte disse dagene i retten satt jeg der anspent, med skuldrene hevet og følte meg helt tappet av energi og krefter når dagen var over. Når det er så vanskelig for meg, så forstår man viktigheten av å være der for de som står midt oppi det. Noen kilo rant av skuldrene mine da lagretten dømte tiltalte. Så kom straffeutmålingen. Etter min mening er 4,5 år en mild dom i denne sammenhengen når det er mot barn. Dette med tanke på den lange tiden det foregikk og alle som har blitt rammet.

Selv om jeg trodde at jeg forstod, så viste omfanget seg av denne saken å være enda større da jeg satt i rettssalen. Ei jente som har blitt sviktet hele livet. Mor som prøvde å gjøre alt for jenta si, men likevel ikke fikk den hjelpen hun trengte. Dette har tappet de begge, og det vil kanskje alltid prege de. Skole og enkelte som har stått til ansvar for å hjelpe Trude er de som har sviktet mest. Det ble slik at Trude mistet tillit til skole, psykologer, systemet og mennesker generelt, og det med god grunn. Nå ble de ikke sviktet, men trodd.

Nå håper jeg Trude og familien ikke opplever noe mer svikt. De har vært gjennom nok. Jeg håper også at historien får alle til å åpne øynene. Se, høre og tenke over ting. Det er som regel en grunn til at alle er som de er. Jeg håper alle som har mobbet, snakket stygt om Trude og behandlet henne dårlig på veien går inn i seg selv, erkjenner feilen de har gjort og ber henne om unnskyldning.

Innlegget er skrevet med tillatelse fra Trude og Bente.

Denne klemmen ble helt spesiell for mor og datter. Dommen hadde falt, og de ble trodd  ♥