KJÆRE ANGST

Du kom, og du gikk. I begynnelsen kjente jeg ikke til deg. Visste ikke hvem du var, og hva du ville meg. Jeg beskrev deg som en tung murklosse på brystkassen min. Du startet med å være fem kilo, så ble du til ti kilo, og etter hvert tyve kilo. Det i veldig lang tid. På dette tidspunktet trodde jeg det var noe galt med pusten min. Jeg visste fortsatt ikke hvem du var, bare at du preget meg hver eneste dag. Du gjorde meg stresset. Du gjorde meg ukonsentrert. Du gjorde meg redd. Så tok du over hverdagen min. Jeg kontaktet lege. Noe var galt med meg, men jeg visste ikke hva.

Jeg satt på en enkel trestol. Dro fingrene mine hardt, men sakte opp og ned mellom halsen og brystet mitt. Beina mine trippet i hurtig takt. Øynene mine ble fylt med tårer. Til slutt rant øynene over. Det dryppet saltvann fra ansiktet mitt. Jeg følte meg hjelpesløs, fortvilet, utsatt og altfor sårbar. Legen satt heldigvis foran meg denne gangen. Hun var hvitkledd, med forståelse og kunnskap. Så sa hun ordet. Angst.

Du – murklossen, som var blitt tyve kilo – var angst. Du – alle de uhåndterbare følelsene – var angst. Jeg hadde hørt om deg før. Noen venner har også slitt med deg. Jeg visste ikke at du ville komme til meg også. Hvorfor kommer du? Til meg, til andre? Noen ganger var du så intens at jeg trodde du skulle ta livet av meg. Pusten min snevret seg nemlig sammen. Ble kortere og hyppigere og kraftigere. Hyperventilasjon. Kroppsdelene mine mistet følelsene i seg. Det ble svart. Som at jeg mistet kontrollen. Som at du tok over meg. Jeg trodde jeg skulle dø.

Jeg fikk snakket om deg med venner, psykologer og andre fagpersoner. Jeg fikk til og med undervisning om deg. Vi ble bedre kjent. Du er egentlig ikke farlig, selv om jeg følte du var det og trodde du var det. Du ga meg en sånn uutholdelig følelse. Som at hodet og kroppen min ikke hang sammen lengre. Men det var akkurat det det gjorde. Det hang sammen. Kanskje til og med sterkere enn noen gang. Det var et tydelig bånd mellom hodet og kroppen min. Båndet ga meg varselsignaler om fare. Dette måtte jeg lære meg å håndtere. For varselsignalet var ikke reelt. Bare noe som skremte meg. Utløste panikk og redsel. Først vant du på en måte over meg. Nå er det jeg som vinner over deg. For jeg vet hvem du er, og hva du gjør med meg. Nå er du «bare» angst, og jeg vet at du ikke er farlig.

Før var vi fiender. Nå er du på en måte min venn. For jeg vet hvordan jeg skal samarbeide med deg for å få det bra igjen. Du får nemlig ikke overtaket når du bygger deg opp lengre. Du krevde ditt, men lærte meg at jeg er sterkere enn deg. Du kan egentlig bare gi opp. Dra deg langt bort fra meg, og alle andre mennesker.

Du er ubehagelig, men ufarlig. Du kom fordi jeg har levd med for mye stress og belastning over lang tid. Hadde du ikke kommet, så hadde jeg ikke skjønt dette. Jeg håper du er borte for godt, men om ikke så vet jeg hvordan jeg skal håndtere deg. Andre kan også håndtere deg med behandling og hjelp av egen innsats. Jeg følte meg unormal og syk da jeg ble kjent med deg. Men faktisk er du en av de vanligste psykiske helseplagene i Norge. Dessverre rammer du om lag 30 prosent av mennesker i Norge, og du kommer gjerne i kombinasjon med depresjon. Nå skal jeg fortelle deg noe, kjære angst, du er ikke kommet for å være en «livslang følgesvenn». Du er en «venn» som kommer for å gå. Heldigvis.

I dag følte jeg for å dele et innlegg jeg skrev for tre år siden. Innlegget er like aktuelt. Jeg har nemlig kjent på det i dag, men likevel hatt en enorm trøst i meg. Angsten tar ikke lengre over hverdagen min. Jeg kan mestre den. Går jeg tilbake til der jeg var for tre år siden, ser jeg hvor utrolig langt jeg har kommet meg. For hvert år har jeg kommet meg lengre. Jeg teller alle seire, små som store! Det tenker jeg at vi alle har godt av å gjøre. Jeg tror nemlig vi kan ha en tendens til å glemme det!

GJESTESNAPPER FOR UPERFEKTE PIKER

For en stund siden ble jeg spurt om å gjestesnappe for uperfekte piker, og det ville jeg selvsagt takke ja til! Konseptet er at jenter/kvinner deler sine egne erfaringer, i håp om å endre tankemønsteret hos dagens unge. Her snakkes det om ulike utfordringer som ulike personligheter møter. Den siste uken har Kesia delt sin erfaring med å være ME-syk. Christina om hvordan det opplevdes for henne å få en far i en alder av 15 år. Nora om hvordan det er å være diagnostisert med kronisk motoriske tics.

I dag, som er min dag å gjestesnappe, går jeg 10 år tilbake i tid og forteller om da jeg ble utsatt for to voldtekter på to måneder. Jeg forteller også om PTSD, og hvordan jeg har snudd motgang til medgang gjennom Vi tror deg-stiftelsen. Jeg har delt en del i dag allerede, og mer kommer!

Uperfekte piker ønsker å være en informasjonskanal som inspirerer til å være glad i seg selv som man er. Inspirere til endring, og fortelle hva som egentlig skjer i kroppen når man prøver å strekke seg mot å bli en perfekt pike. Jeg kjenner meg veldig igjen, og skulle ønske “uperfektepiker” var til for 14 år siden da jeg selv gikk på ungdomsskolen og videregående. I dag har du mulighet til å følge “uperfektepiker” både på Snapchat, Instagram og Facebook.
 

Dette er god trening for meg også, for jeg har så lyst å begynne med mer videoinnhold selv. Nå går jeg ut av komfortsonen å gjør det hos uperfektepiker, og da blir det forhåpentligvis lettere å skape innhold selv også. Det handler egentlig bare om å ikke ta meg selv for høytidelig, og tørre å være uperfekt som nevnt over!

ET HALVT ÅR MED DEG

30. mars 2019
Ei av mine nærmeste venninner har bursdag, og vi drar for å feire henne. Utestedet vi har bestemt oss for å dra på, viser seg å ha for lang kø. Det er kaldt og vi vil ikke vente ute i over en time. Vi blir enige om å dra til første utested som ikke har kø.

Her skal det jeg minst venter, faktisk skje. 

Vi åpner en stor tredør. Det spilles musikk, lokalet er folksomt og vi har hatt det gøy her før. Jentene drar i baren, kjøper drikke og går mot dansegulvet. Det er folksomt, og mange som passerer. En av de som går forbi kan jeg likevel ikke unngå å legge merke til. Han er uten å overdrive den fineste jeg har sett. Blikkene våre møtes, og i dette øyeblikket skjer det noe med meg. Jeg får en følelse jeg ikke har opplevd før. Jeg snur meg igjen for å sjekke om det hele faktisk er sant. Til min overraskelse snur han seg også. Følelsen jeg først fikk da vi så hverandre, ble enda sterkere nå. Jeg vender oppmerksomheten mot jentene igjen, men det er ikke for mange sekunder. Jeg må nemlig snu meg på ny. I det jeg snur meg, gjør han det samme. Blikkene våre møtes for tredje gang, og jeg sitter med den samme uforklarlige følelsen inni meg. Jeg prøver å riste det hele av meg, er snart på dansegulvet, men må snu meg en siste gang. Når jeg gjør det, møtes blikkene våre igjen. Han står fortsatt å ser på meg.

Jeg spør meg selv hvem han er, og hva det var som skjedde. Jeg fikk en ro i hele meg når jeg så på han. Ikke minst, jeg følte på hele meg at jeg kunne stole på han og være på trygg han. Dette var helt spesielt for meg. Ikke lenge før hadde jeg sagt til psykologen min at jeg aldri kom til å føle meg trygg på en mann. Jeg følte meg for ødelagt for det. Frykten min forsvant. Alt jeg var redd for var borte på noen sekunder.

Det går ikke mange minuttene på dansegulvet før jeg sier til jentene: “Jeg må dra tilbake igjen, for jeg kan ikke miste han der.” Når jeg kommer opp til baren, står han fremst i køen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller si, men det som skjer er ren impuls. Jeg tar han på skulderen. Han snur seg. Jeg sier noe som overrasker meg.

Hei, er du singel? Spør jeg.
Ja, og flaks for meg at du spurte. Jeg skulle bare kjøpe den ølen her og finne deg. Svarer han.

Vi setter oss ved et bord. Der blir vi sittende. Praten går i ett, det føles så naturlig og riktig. Tiden viser seg å gå fort i selskapet hans også. Dempet belysning går over til flombelysning. En vakt kommer, sier at utestedet er stengt nå. Vi blir de siste som drar derfra og i det vi kommer utendørs, vil jeg ikke si ha det. Det ville heldigvis ikke han heller. Vi blir enige om å slå følge hjem til meg. Der blir vi sittende å snakke til neste morgen. Uten betenkning deler jeg alt, som at han har kjent meg lenge allerede.

Når han må dra videre på jobb dagen etter, vil jeg ikke at han skal dra. Etter dette møtes vi igjen og igjen og igjen og igjen. Femten dager senere bestemmer vi oss for å dra på påskeferie sammen. Etter det har det vært oss to.

Vi har gått en lang vei på et halvt år, og jeg er så enormt takknemlig for det vi har fått. Nå bor vi sammen, og snart flytter vi inn i vår egen leilighet også. Kjære Thomas, takk for alt vi har og alt du er for meg. Jeg lever mitt beste liv med deg, og gleder meg til fortsettelsen vår! 

MIN HJERTESAK BLIR PODCAST

Om to måneder er det 10 år siden jeg ble utsatt for en overfallsvoldtekt. Om fire måneder er det 10 år siden jeg ble utsatt for en sovevoldtekt.

Fra å nærmest ikke vite hva voldtekt er, til å forstå hvor utbredt og dessverre vanlig det er. Fra at det skulle være «min hemmelighet» til å gå offentlig ut med det. Fra å være skjør og redd, til sterk og uredd. Fra å tro at jeg ikke kunne leve med det, til å nettopp klare å leve med det.

Det er ikke bare en voldtekt, det er så mye mer. Det er en prosess, som alltid er urettferdig og ufortjent. Ofte er den også lang, kronglete og tung. Veien jeg har gått, skal ikke sammenlignes med veien noen andre har gått. Vi er alle forskjellige, og det finnes ingen fasit i etterkant av et traume. Ingenting er riktig eller galt. Alt vil være normale reaksjoner på unormale hendelser.

Etter å ha startet Vi tror deg-stiftelsen, opplever jeg mange henvendelser og spørsmål. Selv om det er mer åpenhet rundt problematikken i dag enn for 10 år siden, er det fortsatt nødvendig med mer informasjon og kunnskap. Kanskje på en måte det ikke har blitt belyst på tidligere? Det synes jeg! Jeg vil nå skape en dokumentar-podcast om voldtekt.

«Vi tror deg er en dokumentar-podcast om voldtekt, som vil dekke et stort informasjonsbehov. Den tar lytterne gjennom en lang prosess, fra voldtekten skjer og hvordan man med tiden kan lære seg å leve med det. Den vil ta for seg de utfordringene som utsatte og pårørende av voldtekt møter i prosessen. Podcasten skal bidra til økt kunnskap, opplysning, informasjon, åpenhet, hjelp, forståelse og trygghet. Den vil senke terskelen til å oppsøke hjelp, samt normalisere følelser og reaksjoner etter overgrep.»

Har du en historie eller et bidrag du har lyst å dele? Jeg vil snakke med utsatte, pårørende og fagpersoner. Send gjerne en e-post til: [email protected]

Tusen takk til Rådet for Psykisk Helse og Extrastiftelsen som støtter dette helseprosjektet. Ikke minst, tusen takk til dere som har tatt kontakt og allerede har sagt ja til å bidra i podcasten. Sammen skal vi skape en sterk, viktig og rørende formidling.

Her sammen med Kine som jeg driver stiftelsen med. Hun er også en av de som vil dele sin historie i podcasten. Ser frem til å dele mer om dette fremover! ❤️

VIL FLY IGJEN

Skrevet 5. mai 2019:
For første gang har jeg beskrevet det som en risikosport. For første gang har jeg sagt at det er som å stå på kanten av et stup. For første gang har jeg sagt at jeg er som en skadeskutt fugl som prøver å fly igjen.

Greia er at vi plutselig møter noen, og kanskje skjer det når vi minst venter det. Kanskje vil man klype seg selv i armen for å spørre om det virkelig er sant også. For jeg kunne virkelig ikke skjønne, og når jeg ser meg tilbake blir jeg forundret over egne handlinger. For hvordan kunne det jeg aldri trodde kunne skje, faktisk skje. Jeg gikk med en tanke om at jeg aldri kunne tørre å åpne opp, fordi jeg var for sårbar i utgangspunktet. Jeg hadde også sagt at jeg aldri kom til å møte noen, for jeg kunne virkelig ikke se for meg hvordan det skulle skje. Det lå nemlig for mange hindringer i veien for meg. Jeg ønsket det, men det ble så skummelt at jeg likevel ikke ønsket det.

Lenge har jeg gått i et mønster uten å ha vært bevisst over det. Det siste halvåret har jeg derimot blitt bevisst, og åpnet opp for at jeg må endre mønsteret og forandre meg. Lettere sagt enn gjort, men jeg visste det måtte til. Det føles som jeg har tøyd en strikk lengre og lengre, nesten ventet på at den skal slite. Det føles også som jeg har brukt lang tid på å bygge opp en mur foran meg. Den er høy og solid etter mange år i dette mønsteret. Det føles som den har vokst seg større og større for hver gang jeg har prøvd å slippe noen til tidligere, og jeg vet at den ikke kan rives av hvem som helst. Som at det måtte en spesiell person til for å hjelpe meg med å rive den. Enda hvor selvstendig jeg har vært og er, så har jeg lært at det er godt med hjelp også. I dette tilfellet tror jeg det vil være umulig å fjerne muren uten hjelp fra noen som viser meg trygghet, gjensidighet, tillit og respekt.

Muren som har vært som en trygg beskyttelse, men det betyr ikke at jeg ønsker at den skal være der. Den har kommet som en følge av erfaringer jeg skulle ha vært foruten. Nå som den rives ned, føles det som en «følelsesmessig berg- og dalbane», og den karusellen går både høyt og lavt, raskt og sakte. Men den får fortsette å gå, fordi jeg har troen på dette. Det har ikke vært et alternativ å stoppe karusellen, så her trosser jeg meg selv mer enn jeg noen gang har gjort før. Det beste med det hele, er at det utvilsomt er aller mest fint med det. Jeg blir en versjon av meg selv som jeg ikke trodde jeg kunne være, i positiv forstand.

Selv om denne relasjonen ikke var noe jeg så for meg kom til å skje, var det utelukkende å legge et lokk over det. Livet skjedde, og jeg tok det imot med åpne hender. Heldigvis. Enda hvor skummelt, og enda hvor mye frykt og redsel det har medført. Jeg tenkte tanken i begynnelsen, at det muligens er best å legge et lokk over det, så jeg slipper å risikere å bli såret. For jo mer vi involverer oss i hverandre, desto høyere vil fallet bli om noe går galt. Men hvis ikke nå, når da? Jeg kan bare ikke la denne sjansen gå fra meg. Ikke hvilken som helst sjanse, men en sjanse jeg anser som helt spesiell. Det er skummelt, men hadde det ikke vært det, hadde dette heller ikke vært riktig. For denne relasjonen gjør det verdt å kjempe gjennom det som skremmer meg.

Hvorfor så skummelt? Jeg er redd for å miste en jeg har blitt så glad i. Jeg er redd for å miste en jeg har knyttet meg til. Jeg er redd for å miste en som får meg til å føle meg heldig. Jeg er redd for å miste en jeg er stolt av. Jeg er redd for å miste en som jeg føler meg bra sammen med.

Det virker som det var du som skulle hjelpe meg med å rive ned muren jeg nevnte over her. Og jeg er glad for at det var deg og ikke noen andre.

KJÆRE JUNE

Akkurat nå skal du få lov å gi deg litt selvmedlidenhet. Akkurat nå skal du få lov å se deg selv. Akkurat nå skal du bare være. Ikke gjøre, tenke eller strebe. 

Du hater disse stundene der du sitter alene en kveld, spesielt på helg. Husker du egentlig forrige gang du satt en fredag- eller lørdagskveld i eget selskap? Nei. Du blir rastløs og stresset av det, og vil helst være rundt mennesker du er glad i. Du sier ja. Smiler stort. Ler. Byr på deg selv. Er der. Det er ikke påtatt, det kommer naturlig. For du føler deg glad, og det får deg til å glemme hvordan du egentlig har det. De gjør deg trygge, selv om du stadig scanner omgivelsene for eventuelle farer. Er du alene distraherer du deg fra det, med gjøremål, distraksjoner og annet. Alltid så overaktivert. Aldri snill med deg selv.

Det er en forskjell fra da til nå, for nå har du bevissthet rundt det. Bevisstheten vekker reaksjoner, faktisk ganske mange reaksjoner inni deg. Det føles overveldende, og alt blir enda mer skummelt. Det har gått opp for deg at dette mønsteret som har vært det eneste riktige for deg, egentlig er helt feil. Du jobber med det hver uke nå, og har gjort det lenge. Alene, eller sammen med fagpersoner. For mønsteret kan ikke få fortsette lengre. Du bryter det, litt etter litt.

Du prøver å si til deg selv at du har tatt store steg, men du belønner ikke deg selv. La deg selv gå fra å være overaktivert til innenfor en toleranse. For det er innenfor toleransen du kan senke skuldrene og ta vare på deg selv. Du må holde ut rastløsheten, stresset og la «alle andre» ha det gøy, uten at du tar del. For i det du sier ja, sier du nei til noe annet. Du sier alltid nei til deg selv, men ja til alt det andre. Nå må du begynne å gi deg selv noen ja også.

Dette må til for at det som er skummelt, skal bli mindre skummelt. Alt det som du nå anser som farlig, blir kanskje ikke så farlig om kroppen din er rolig og øynene dine klare. Det er jo sånn du egentlig vil se det. Du vil se realiteten og ikke traumene. Men så blir traumene realiteten, for de har satt sine spor i deg. Nå må du stå i det som trigger deg, og stå i det som kan utløse alle disse farene. For hver gang du gjør det, blir det en seier til deg selv. Det er så mye følelser, tanker og bevissthet hos deg nå. Vi har det alle, og akkurat i dag har dette gjort ekstra vondt for deg. Det tok kanskje overtaket, og du måtte vise deg svak. Kanskje måtte det til for å bli sterkere.

Bildet du tappert streber med å gjøre perfekt, ser fint ut på avstand. Ser man nøyere etter, kommer sannheten frem.

Prøv å vær stolt for at du viste deg svak. Prøv å vær stolt over at du har tatt noen steg. Prøv å vær stolt for at du akkurat nå sier ja til deg selv. 

SPØRSMÅL Å STILLE SEG SELV

Januar har virkelig kickstartet med mange gjøremål og relativt full timeplan. Liker når ting skjer, men den balansen jeg ønsker, har jeg fortsatt til gode. Jeg vil ha dager med en fin flyt, der jeg kan jobbe når jeg skal og koble av når jeg skal. Heldigvis er jeg selvbevisst og reflektert over det, så det skal bli ord ut av handling til slutt.

I den anledning har jeg funnet noen spørsmål, som jeg tror alle har godt av å stille seg selv. Har alltid hatt interesse for selvutvikling og selvrealisering, så hvorfor ikke dele noe av denne reisen med dere. Kanskje dere kan bli bedre kjent med dere selv, og bli inspirert av det!

Hva ville du ha gjort, om du ikke kunne mislykke?

Da jeg ble utbrent for to og et halvt år siden, måtte jeg ta en gjennomgang i og med meg selv. Jeg visste at utbrentheten kom av at jeg hadde gått på akkord med meg selv i for lang tid. Noe måtte endres om jeg skulle få det bra igjen. Sakte men sikkert så jeg mulighetene, og valgte å ta de. Det føltes litt som å hoppe fra et stup, uten å vite hvordan jeg kom til å lande. Jeg valgte å gjøre det likevel. Sa opp fulltidsjobben min, og bestemte meg for å ta en stor sjanse for meg selv. Det kommer jeg aldri til å angre på. Jeg er med andre ord ikke redd for å ta sjanser, for jeg følger drømmene og prøver heller en gang for mye enn for lite. Bekymringer for å mislykkes har det derimot vært noe av. Likevel hadde jeg ikke endret på noe om jeg fikk muligheten igjen.

Hva er en perfekt jobb for deg?

Jeg tror en perfekt jobb er det som er lidenskap for en. Hva engasjerer deg mest? Hva gir deg mest? Hva vil du oppnå? Hva vil du utrette? Jobb er en stor del av hverdagen, så når det gjelder jobb og relasjoner, gjelder det virkelig å lytte til seg selv. For meg er det fire nøkler her: Medmenneskelighet, formidling, kreativitet og frihet. Det må til for meg. Du har kanskje helt andre «nøkler» enn meg her? Følg de!

Jeg må gjøre noe som kan hjelpe og inspirere andre, ellers gir det meg ikke mening. Vet jeg har gjort mye som har vært til god hjelp, og det skal jeg fortsette med. Når det gjelder formidling, kreativitet og frihet, ønsker jeg å ta i bruk det i større grad. Det kommer, eller jobbes med det også. Underveis på denne reisen skal jeg bli  flinkere å ha tålmodighet og balanse, da tror jeg alt vil oppleves bedre!

Hvordan vil du behandle mennesker som ikke kan gjøre noe for deg?

Jeg behandler de på akkurat samme måte som jeg behandler de som kan gjøre noe for meg. Det synes jeg er fint. Man kan få mange overraskelser og ny lærdom av de man kanskje ikke har så mye til felles med også.

Hvem er du, sånn egentlig?

Det virker som et utrolig lett spørsmål, men er det egentlig det? Alle har positive og negative egenskaper, når det gjelder positive er jeg omtenksom, snill, viljesterk, ærlig, engasjert, åpen, reflektert og oppriktig. Når det gjelder negative, er jeg selvkritisk, har jeg høye krav til meg selv og er snillere med andre enn meg selv. Dette jobber jeg mye med nå, for å få det bedre. Jeg har hatt et usunt mønster lenge, og dette skal jeg ut av. Det største steget har jeg muligens tatt med å bli bevisst og klar over situasjonen jeg har vært i. Jeg er også utrolig følsom, en egenskap som kan være både god og vond. Til slutt, jeg er trygg og sikker på enkelte områder, men på andre er det ikke-eksisterende. Dette er det overordnede jeg kommer på i første omgang, men alle er komplekse, så jeg kunne selvsagt ha skrevet mer!

Hva eller hvordan blir du oppglødd?

Det aller viktigste her er positive mennesker med en energi som smitter over. Ikke minst dyr, jeg blir så glad av dyr! Ellers naturen, reiser, opplevelser, se fremgang, oppnå milepæler, ha engasjement og giv for noe. Elsker også de stundene der det ikke skjer noe som helst, men jeg kan likevel smile for meg selv. Når det skjer vet jeg at jeg har balanse!

En annen viktig ting å nevne, som alle bør ha med seg: Å bli glad for andre! Jeg blir glad når andre er glad, når de lykkes, oppnår noe, finner kjærligheten eller opplever andre positive ting i livet.

FREMSNAKK OG FOREBYGGING AV PSYKISK HELSE

«Å gå til psykolog er som å dra til personlig trener med hodet sitt.»

Det ble ufarliggjort og mindre skummelt av å tenke, si og skrive det. Jeg synes ikke det å gå til psykolog er skummelt, men jeg synes det er skummelt å dele det (selv om jeg har delt langt mer personlige ting før). Det har vel bare kommet til et punkt der jeg har gått så lang tid uten å ha det helt bra, at jeg vet at folk vil mene sitt på grunn av det. Jeg vet folk har snakket om åpenheten min angående de mer «tabubelagte temaene» før. Jeg skriver det i gåseøyne, for det burde ikke være tabu eller noe å snakke ned om. Derfor føler jeg igjen for å dele. Det er nemlig like normalt å gå til psykolog som til legen eller en personlig trener.

Jeg vil ikke at andre skal få ta fra meg min åpenhet. Faktisk må jeg bare rope høyere når jeg kjenner det sånn. For da vet jeg at andre også føler det sånn, og at de trenger å høre noen som snakker om det.

Å gå til psykolog er en av de største investeringene jeg gjør for meg selv. Selv om det kan være vondt og opprivende, så blir det bedre og lettere. Kanskje man ikke ser det helt med det samme, men man vil føle det med tiden. Det er hvert fall sånn jeg ser det nå. For når jeg skriver dette, så gråter jeg ikke eller føler meg svak. Jeg føler meg sterkere enn noen gang. For lyset er der i tunnelen. Jeg går fremover med flere svar, større bevissthet og mer balanse. Den floken som var der da jeg startet behandlingen, løsner litt etter litt. Å se lengre ender på noen av trådene, er et bevis på fremskritt. Jeg tok fatt på floken, meg selv.

Sår vil som regel gro, men om de ikke gjør det, forblir de åpne sår. Da må man få medisinsk hjelp. Det kan sammenlignes med en psykisk påkjenning som aldri går over, bare at såret ikke synes utad. Det ligger der på innsiden. Noen kan kjenne på det av og til, noen hver dag en periode og noen i det som føles som en evighet. Jeg vil at dette innvendige såret skal bli mindre, så det blir lettere å leve med. For at jeg skal bli en bedre meg. For at fremtiden skal ha flere gode dager enn dårlige. For jeg vil ikke ha det sånn som jeg har hatt det i alt for mange år allerede. Jeg vil ta meg av sårene mine, for å ta vare på meg selv. Om jeg ikke gjør det, går det over til at livet ikke føles verdt noe som helst.

Håper virkelig psykisk helse blir et fag på skolen. Det vil også skape større forståelse og omtanke (noe alle har godt av). Spiller liten rolle hvor gode karakterer man får på skolen, om man ikke har det bra selv. Faktisk var det der alt startet å bli vanskelig for meg. Jeg var så opptatt av prestasjoner, karakterer og å gjøre andre tilfreds at jeg ble syk selv. Psykisk helse i skolen, vil også være forebygging. Det henger ikke på greip at ventelistene er overfylte, og at mange ikke får hjelp fordi det ikke er plass til de i systemet. Det gjør meg vondt. Vi kan løse mye, før det går for langt. I dette tilfellet har det vært for lite fokus på forebygging, derfor har det dessverre gått for langt allerede. Jeg har likevel håp og tro på forbedring!

Ta vare på deg selv 🌸

MINDFULLNESS: MIN MÅTE Å MØTE MEG SELV

En gang, i starten av tenårene, fortalte jeg mormor at jeg hadde det vanskelig. Hun sa jeg kunne sette meg nede i fjæresteinene. Puste dypt inn og ut. Repetere det. Jeg gjorde det ofte, og så for meg at problemer og negativitet bare fløy avgårde. Som at det ga slipp. Det gjorde godt, og jeg følte meg alltid lettere til sinns da jeg gikk hjem igjen. Dette var mitt første møte med mindfulness. I ettertid har jeg fått utrolig mange flere.

Mindfulness. Kjenn på ordet.

Nå har jeg tatt mindfulness et steg videre. Jeg har tatt et kurs i det! Med meg på reisen har jeg Guro fra Jeg ser deg-Akademiet, hun motiverer og inspirerer meg, samt gjør meg mer bevisst. Vi har møttes igjen i dag, og jeg kan ikke forklare med ord hvilken positiv energi hun gir. Etter møtet i oktober skrev jeg dette innlegget, og gjorde en bevisstgjøring rundt mine verdier. Guro har startet Jeg Ser Deg-Akademiet, sammen med Michael Winger. Nå har jeg selv fullført level 1 av deres kurs. Dette handler blant annet om mindfulness. Jeg synes det skaper en reise, og er en utrolig flott måte å møte meg selv på.

Jeg tror mange glemmer seg selv i hverdagen. Jeg har selv gjort det, opplevd både å bli fysisk og psykisk syk av det. Selv ble jeg utbrent, og hva kom det av? At jeg ikke lyttet til meg selv. Mindfulness skaper det motsatte, nemlig å lytte til seg selv.

Da vi møttes i dag, begynte jeg å snakke om hvilket forhold jeg har til meg selv om dagen. At jeg aldri har hatt så stor kjærlighet til meg selv, og at jeg lytter til meg selv mer enn noen gang tidligere. Jeg har selvsagt mer å jobbe med, men jeg er virkelig på riktig spor. Da sier hun «dette er jo mindfulness, June». Det er jo helt sant, jeg har bare ikke tenkt på det på den måten før hun sa det.

Et kurs i mindfulness inneholder en god blanding av filosofi, øvelser og meditasjoner. Livet er alt fra glede til sorg, og det er viktig å tørre å kjenne på hva kroppen forteller oss. Med fokus, aksept og tilstedeværelse vil du få større mulighet til å nyte hele livet – naturen, kjærlighet, glede og alle de vakre øyeblikkene. Og øyeblikkene de er her, hele tiden. Tenk alt vi kan gå glipp av ved å ikke være tilstedeværende. Dette handler rett og slett om å bli kjent med seg selv, gjennom å utvikle og utvide en våkenhet for opplevelser i øyeblikket.

Mindfulness handler om evnen til å være tilstede, i øyeblikket, i ditt øyeblikk akkurat nå. Evnen til å klare å ha full oppmerksomhet på det som pågår akkurat nå. Videre innebærer det også at denne tilstedeværelsen bærer preg av en tålmodig, vennlig og aksepterende holdning. Ordet refererer til «sinnets tilstedeværelse» og «hjertets tilstedeværelse». Man kan dermed omtale mindfulness som evnen til å være tilstede med både «sinn og hjerte». Hvor hjertet brukes som metafor for kjærlighet og vennlighet. Mer faglig sett, defineres ofte mindfulness som: «en aksepterende og ikke- dømmende oppmerksomhet på det man opplever fra øyeblikk til øyeblikk».

Mindfulness kan dermed sees på som en egenskap, hvor man i varierende grad har evnen til å være ”mindful”, hvor man klarer å ha oppmerksomheten på det man opplever i øyeblikket med en aksepterende og ikke- dømmende holdning. Det vil si at man har en oppmerksomhet på det man opplever av kroppslige fornemmelser, sanseinntrykk, tanker, følelser, drifter og impulser, fra ethvert øyeblikk til det neste. Det er ganske vakkert, og jeg synes flere burde bli bevisst på det.

MINE VERDIER

Noen møter fyller oss med god energi. Et møte som dette vil jeg dele med dere i dag. Jeg møtte Guro fra Jeg Ser Deg Akademiet. Vi har så vidt hilst på hverandre før, men da jeg møtte henne i dag var det som vi hadde kjent hverandre lenge. Det føltes så naturlig å åpne opp, dele og skape gode samtaler med henne.

Etter to timer med Guro følte jeg meg nærmest som et nytt menneske. Skuldrene føltes så lette å bære og inni meg hadde jeg masse inspirasjon. Da jeg kom hjem igjen satt jeg meg ned foran skrivebordet og skrev ned verdiene mine. De skal være en påminner for meg hver dag.

Verdier er hva som er viktig for meg i livet. Det aller viktigste. Jeg synes ordet er så fint i seg selv. Kjenn på det og føl det. Verdier. Hva er dine verdier? De aller fleste synes familie og venner er viktig, noe jeg er helt enig i. Jeg gjorde meg opp noen tanker om de menneskene som står meg nærmest, samsvarer med mine verdier. La meg ta et eksempel. Har jeg noen i livet mitt som ikke gir meg frihet, trygghet, lojalitet, kjærlighet og åpenhet så kan jeg nok ikke gå overens med de i lang tid, for dette er mine verdier og noe som er utrolig viktig for meg. Følger man ikke verdiene sine går man på akkord med seg selv, noe som er usunt i lengden.

Selv følte jeg at jeg ble bedre kjent med meg selv ved å ramse opp hva som er viktige verdier for meg, for så trekke frem de fem aller viktigste verdiene for meg. Hovedverdier. De verdiene som må være der for at jeg skal være lykkelig.

MINE VERDIER – ØVERST PÅ LISTA: 
FRIHET
TRYGGHET
LOJALITET
KJÆRLIGHET
ÅPENHET

Frihet for meg betyr det mye å ikke ha noen begrensninger. Være selvstendig og sterk på egenhånd. Denne friheten får kreativiteten min til å blomstre og energien min til å renne over av positivitet. I dag føler jeg ikke fullstendig frihet i livet, og jeg vet hvorfor. Dette igjen er noe som påvirker meg. Jeg vet hva jeg må jobbe med og hvilken mål jeg må nå for å oppleve fullstendig frihet på alle plan. Er sikker på at det vil være mye lettere å oppnå det ved å være så bevisst på det som jeg er nå.

Trygghet her vil jeg nevne de to største grunnene til hva som gir meg trygghet; det som styrker ryggraden min og et fundament. De som styrker ryggraden min er gode mennesker jeg har i livet. Spesielt gir familie og gode venner meg trygghet. Livet hadde ikke vært det samme uten, så dette er jeg utrolig takknemlig for. Hva jeg legger i ordet fundament, er kunnskap, et sted å bo (som jeg trives i), økonomi og noe å stå opp til om morgenen.

Lojalitet  – dette føler meg flink til ovenfor andre, men jeg må også oppleve at de menneskene jeg skal ha noe med å gjøre må vise meg det. Er det noen som ikke viser meg det i retur, vil de også miste tillit fra meg. Dette går litt inn i verdien nevnt over også, for det motsatte av trygghet eller usikkerhet. Er det noen som ikke viser meg lojalitet, blir jeg usikker. Lite gjør meg så urolig som det. En god kommunikasjon for meg i hverdagen består av lojalitet og ærlighet på alle plan. Både ovenfor meg selv og andre (vet jeg skal bli flinkere til dette ovenfor meg selv, så det er noe jeg kontinuerlig jobber med). Handler jeg ikke utifra lojalitet og ærlighet hadde jeg gått med en konstant følelse av tillitsbrudd og dårlig samvittighet.

Kjærlighet – her skrev jeg først lidenskap, men det er kjærlighet til noe som skaper lidenskap, så det blir mer riktig. Uten kjærlighet oven for noe eller noen, føler jeg meg som intet. Det gjør meg lykkeligere, mer kreativ og til et bedre menneske. Hva man har kjærlighet til gir også gode svar på mye om en selv som menneske, og om man bruker det riktig kan det være terapeutisk. Finn dine kjærligheter i livet!

Åpenhet – Dette er så viktig for meg på mange måter! Møter vi mennesker med åpenhet, gir vi de tillit og respekt. Noe som igjen gjør at de føler seg godt behandlet og sett. I situasjoner der jeg opplever at andre ikke er åpen, gjør det vondt inni meg. Hadde verden vært mer åpen, hadde verden også vært et bedre sted. Blir så lei meg av at noen blir urettferdig behandlet og stigmatisert. Åpenhet har vært noe av det som har hjulpet meg aller mest i livet, så denne verdien måtte absolutt med på lista. Tenk også alle gode dialoger man får ved å være åpen. Åpenhet skal være en viktig nøkkel for meg resten av livet.

Andre verdier:
Rettferdighet
Integritet
Respekt
Vilje
Kunnskap

Denne prosessen og bevisstgjøringen satt i gang mange tanker og refleksjoner hos meg, men du verden så glad jeg er for å ha gjort det! Nå vet jeg mer hva som er viktig for meg. Etter å ha gjort det, kan vi stille oss dette spørsmålet: gjenspeiler mitt liv, mine verdier? Svarer man nei; hvordan kan jeg endre det? Lag en løsning for det. Da vil man i større grad forstå viktigheten av verdiene og se at det gjør livet vårt bedre!

For å finne dine verdier, så skriv det ned og definer hvorfor det er viktig. Sett verdiene i rekkefølge og ta de med deg som en påminner i hverdagen.