ET HALVT ÅR MED DEG

30. mars 2019
Ei av mine nærmeste venninner har bursdag, og vi drar for å feire henne. Utestedet vi har bestemt oss for å dra på, viser seg å ha for lang kø. Det er kaldt og vi vil ikke vente ute i over en time. Vi blir enige om å dra til første utested som ikke har kø.

Her skal det jeg minst venter, faktisk skje. 

Vi åpner en stor tredør. Det spilles musikk, lokalet er folksomt og vi har hatt det gøy her før. Jentene drar i baren, kjøper drikke og går mot dansegulvet. Det er folksomt, og mange som passerer. En av de som går forbi kan jeg likevel ikke unngå å legge merke til. Han er uten å overdrive den fineste jeg har sett. Blikkene våre møtes, og i dette øyeblikket skjer det noe med meg. Jeg får en følelse jeg ikke har opplevd før. Jeg snur meg igjen for å sjekke om det hele faktisk er sant. Til min overraskelse snur han seg også. Følelsen jeg først fikk da vi så hverandre, ble enda sterkere nå. Jeg vender oppmerksomheten mot jentene igjen, men det er ikke for mange sekunder. Jeg må nemlig snu meg på ny. I det jeg snur meg, gjør han det samme. Blikkene våre møtes for tredje gang, og jeg sitter med den samme uforklarlige følelsen inni meg. Jeg prøver å riste det hele av meg, er snart på dansegulvet, men må snu meg en siste gang. Når jeg gjør det, møtes blikkene våre igjen. Han står fortsatt å ser på meg.

Jeg spør meg selv hvem han er, og hva det var som skjedde. Jeg fikk en ro i hele meg når jeg så på han. Ikke minst, jeg følte på hele meg at jeg kunne stole på han og være på trygg han. Dette var helt spesielt for meg. Ikke lenge før hadde jeg sagt til psykologen min at jeg aldri kom til å føle meg trygg på en mann. Jeg følte meg for ødelagt for det. Frykten min forsvant. Alt jeg var redd for var borte på noen sekunder.

Det går ikke mange minuttene på dansegulvet før jeg sier til jentene: “Jeg må dra tilbake igjen, for jeg kan ikke miste han der.” Når jeg kommer opp til baren, står han fremst i køen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller si, men det som skjer er ren impuls. Jeg tar han på skulderen. Han snur seg. Jeg sier noe som overrasker meg.

Hei, er du singel? Spør jeg.
Ja, og flaks for meg at du spurte. Jeg skulle bare kjøpe den ølen her og finne deg. Svarer han.

Vi setter oss ved et bord. Der blir vi sittende. Praten går i ett, det føles så naturlig og riktig. Tiden viser seg å gå fort i selskapet hans også. Dempet belysning går over til flombelysning. En vakt kommer, sier at utestedet er stengt nå. Vi blir de siste som drar derfra og i det vi kommer utendørs, vil jeg ikke si ha det. Det ville heldigvis ikke han heller. Vi blir enige om å slå følge hjem til meg. Der blir vi sittende å snakke til neste morgen. Uten betenkning deler jeg alt, som at han har kjent meg lenge allerede.

Når han må dra videre på jobb dagen etter, vil jeg ikke at han skal dra. Etter dette møtes vi igjen og igjen og igjen og igjen. Femten dager senere bestemmer vi oss for å dra på påskeferie sammen. Etter det har det vært oss to.

Vi har gått en lang vei på et halvt år, og jeg er så enormt takknemlig for det vi har fått. Nå bor vi sammen, og snart flytter vi inn i vår egen leilighet også. Kjære Thomas, takk for alt vi har og alt du er for meg. Jeg lever mitt beste liv med deg, og gleder meg til fortsettelsen vår! 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg